klatre inn i 2013.

De sier man må klatre for å nå toppen. Jeg har aldri villet nå toppen. Vil bare ha nok, vil bare få lov til å være med å skape nye ting. Vil bare få lov til å være der jeg aller helst vil være.

Har aldri villet klatre. Men i det siste har de sagt at vi er ombord et synkende skip, alle sammen. Vi blir nødt til å klatre på master og rekkverk for å overleve.

2012 har lært meg å klatre. Gjøre alt jeg kan for å overleve.

Jeg har hørt naboene ha sex og kosesnakke i senga  spilt etter en annens regler i et år for å spare penger.

Jeg har bitt tenna knasende hardt sammen og snakket dansk i telefonen med kommunalt ansatte og helsesøstre. Jeg har laget kakediagrammer, søylediagrammer, stolpediagrammer og gjort prosentregning.

Jeg fant et smutthull som lot meg å følge drømmen om å skrive. Bare ikke helt sånn jeg hadde forventet. Hadde ingen sikkerhetsvest, måtte bare binde et tau rundt livet og hoppe. Måtte leke med ord på dansk og fikk tekster opp på tavla og klapp på skulderen når en artikkel jeg hadde skrevet sammen med en fremmed var best i klassen. Lukket ørene når de sa at de tross alt kunne se i tekstene at jeg var norsk. Ble halt opp av venner når jeg mistet fotfestet og stupte mot de frådende bølgene.

Jeg lærte verdien av spisse albuer. For det er ikke plass til at alle klatrer samtidig.  Noen må falle fra. Jeg ble ansatt på reklamebyrå og så mitt snitt til å bygge bro over den gapende svarte avgrunnen forute. Allierte meg med dem som sto på toppen og fikk en fot på fast, om noe vaklevoren grunn.

Jeg har latt meg selv bli trukket ned mot dypet, kjent hvor trygt det er å la andre bestemme. Latt mørket omavne meg til jeg holdt på å bli kvalt og overlevelsesinstinktet tvang meg til å kave meg opp til overflaten. Tvang meg til begynne å klatre.

2012 har vært en monsterbølge som har tvunget meg til å klatre. Om ikke for å nå toppen, så i hvert fall for å overleve. Og jeg er så overveldet.

hvis jeg hadde blitt.

Jeg ville studert norsk, kanskje engelsk. Sittet på universitetsbiblioteket på Blindern og skrevet analyser av romaner og lurt på hva jeg skulle bruke det til. Hadde blitt lei av modeller og tabeller og teorier på bacheloren i psykologi et halvt år før og tenkt at det går ikke, jeg må velge det jeg er god til. Tross alt. Kanskje drømt om å jobbe på forlag eller blitt forfatter, slått meg til ro med tanken på å bli språklærer. Hvis jeg var heldig ville jeg kunne undervise somalere med fire barn og smaskforelskede spanjoler med ingeniørgrad og kjæreste i Norge.

Jeg ville bodd på hybel. Selv om det ville vært dyrt og uøkonomisk siden jeg kunne ha bodd gratis hos mamma. Jeg ville hatt mitt eget minikjøkken med to kokeplater og blondeduk på bordet. Vært pliktoppfyllende og spist middag hos pappa en gang i uka. Drukket rødvin og spist svinekoteletter og fått med reiseniste på veien selv om det bare tok et kvarter med bussen å komme hjem.

Kanskje jeg ville hatt en Magnus eller en Kjetil øverst i meldingsinnboksen, men aldri på døra. Eller kanskje jeg ville dratt på søndagsmiddag hos svigers hver søndag og passet hunden hver sommer mens de var på Maldivene og i Nice. Kanskje jeg ville skypet med en italiener jeg savnet i hundre år av gangen.

Jeg ville jobbet livet av meg for å få det til å henge sammen. For å beholde kokeplatene, se Håkan og The xx på Sentrum Scene, reise langt helvetes vekk når det ble for mye. Når det ble for kaldt, for mye venting på Jernbanetorget på busser som aldri kom, for mange tiggere, for mange studenter med Goose-jakke og Mulberry-vesker.

Jeg ville vært meg selv, men en annen utgave. Jeg ville danset selv om hjertet brant. Vært alene fordi jeg ikke orket alternativet. Kanskje drukket meg full på Stratos og gitt Oslos våte asfalt en siste knusende klem.

 Jeg ville vært en annen.

en fot i dørsprekken.

Jeg vet ikke helt hva du prøver på.
Er både sliten og avhengig av at historien hele tiden omskrives. Hele jævla tiden.
Jeg vet ikke helt hva du prøver på. Men jeg kan gjette.

Jeg gjetter på at du har foten i dørsprekken, prøver å holde den litt på klem. Men bare litt.
Og jeg vet ikke hva jeg synes. Om jeg skal sparke vekk foten og smelle igjen døra, eller la den stå på klem.

La litt varme sive inn. Eller ut.

flowers in the daytime and lucifer at night. this woman said i'm torn between two lives.

Men snart skal jeg hjem. Uten kjærlighetssorg eller stikkende savn denne gangen.

come on skinny love just last the year.

jeg vil kjenne lukten av frityr fra Tivoli sent om kvelden.
jeg vil sitte i mammas sofa og spise klementiner og drikke te.
jeg vil ha filmmaraton i pysjbuksa med de vennene som får en til å glemme stillheten.
jeg vil rynke på nesa av pappas feite mat.
jeg vil at det skal bli neste fredag.
jeg vil at lyset på høyre siden av mobilen skal blinke grønt.
jeg vil synge julesanger i kirka.
jeg vil ikke tenke på deg lenger (det er derfor jeg oppfører meg teit).
jeg vil bli hørt.
jeg vil at noen skal kjempe for meg.

jeg vil og jeg vil ikke videre.

vakuum.

Jeg kastes ut av en snøstorm av en drøm. Sjekker mobilen, klokka er 3.56 og hjørnet øverst til venstre på skjermen er tomt. Jeg dykker inn mellom gardinene, lukker vinduet som vinden brutalt har brutt opp. Ligger. Vrir meg. Noe er annerledes. Noe føles helt feil.

Det er total stillhet.

Snart kan jeg ikke tenke på annet. Kanskje jeg har mistet hørselen. Vrir meg og hører dundyna knitre. Blir lettet. Bruddstykker av drømmen jeg hadde virvlet ut av kommer tilbake, med selskap av tanker jeg tvinger mine beste sanger til å blåse ut av hjernen hver dag. Nå forgifter de hver celle i kroppen, en kreft som sprer seg med lysets hastighet, selv om det er bekmørkt i rommet.

Altoppslukende stillhet. Hadde helt glemt hvordan det føltes. Som en silkemyk pute som vil kvele deg i søvne. Så innbydende at du lar kreften spise deg opp, vel vitende om, kanskje til og med lettet over, at du aldri vil våkne igjen.

Så. Plutselig. En rytmisk during som strømmer gjennom den papirtynne veggen mellom deg og naboen, som har hodet sitt bare en meter fra ditt.

Så søvn.

hull i himmelen.

John Olav Nilsen & Gjengen forstår.

kaste masken.

Vi har en maske. Den som vrenger kroppen fra potetsekkpositur til struttende bryster og rak rygg når kameraet stiller en i skuddlinjen. Som slår blikket til jorden eller tvinger frem et flåsete smil som ikke kan viskes bort når man holder en annens blikk et sekund for lenge.

Bak masken gjemmer det seg et flow. Hvor vi er tilstede i det vi gjør, hvor vi ikke tenker på å være fine. Når vi syr et skjørt og teen blir kald. Når vi druser til en ball og glemmer å tenke på det latterlige ansiktsuttrykket vi får.

Bak masken, bak flowet, gjemmer det seg en kjerne. Den vi er. Ærlighet og rå følelser som vi pynter på og gjemmer vekk når de beveger seg gjennom lagene.

Jeg vil kaste masken. Lære å ta den av en liten stund, la huden puste. Ikke være redd for å la kameraet fange meg i flow. Se en fremmed eller hvem som helst inn i øynene uten at hjertet krøller seg sammen i brystet, og uten forgjeves å prøve å undertrykke et smil. Slappe av. Hvile. Se. La kjernen komme til syne en gang imellom.

Må tenke på supermann. Huske at de sluttet å sende ham på TV, ingen gadd å se på ham lenger. For hva er interessant ved et menneske som ikke er sårbart?

Kast masken.

fem.

 

Tre ganger desember i Aalborg. Lyskjeder og grønne remser i wannabe-gran på Park Hotel over gata fra stua i Steen Blichers gade. Sykkelturer på våt, svart asfalt i bekmørke på leting etter julekonserter jeg aldri finner. En million klementiner i senga, i kantina, foran dataen. Leting etter løsningen på livsviktige gåter om amerikanisering, global oppvarming, trafficking. Fem æbleskiver på en tallerken, med melis og bringebærsyltetøy på det. Pakkekalender fra mamma på veggen, Tuborg Julebryg og Jul i Angora.

To ganger desember i København. Brente mandler på Strøget, blinkende juledekorasjoner over Amagerbrogade. Overveldet eller nedbrutt av forelskelse. Klementiner, klementiner, klementiner. Julefrokost. Nytt liv neste måned, eller kanskje om en uke. Kanskje i morgen. Visshet om at det ikke blir noen juleferie i år heller.

Femte desember i Danmark. Femte jul uten KappAhl Stovner Senter, uten gigantiske julebjeller på Karl Johan. Uten lussekatter og julebord.

Femte jul med lengsel etter en ferie som aldri kommer og fine nye tradisjoner som har smeltet inn i årets syklus. Femte jul og kanskje, kanskje jeg en dag sier nummer femti. Eller, sannsynligvis halvtreds hvis jeg når så langt.

jeg kan godt være smash.

Folk flest vil ha Snickers. Snickers eller Mars eller Bounty. Eller kanskje Japp eller  Cuba hvis de vil skeie ut. Tidløse klassikere som alltid er søte, som tilfredsstiller. Som smelter i munnen, som høster misunnelige, sultne blikk. Som aldri skuffer, som alltid er lojal og mulig å få kjøpt i alle butikker og kiosker.

De vil sjelden ha Smash. Ikke fordi den ikke er god, men fordi den er litt for annerledes. Får en litt for liten pose for pengene. Den er litt for salt og søt samtidig til at det greit. Føler ikke alltid for å ha det der myke og sprø samtidig. Er det kjeks? Potetgull? Sjokolade? Kan den ikke bare bestemme seg? Man kan liksom ikke alltid bli sett med en Smash-pose i hånda. Det ville bryte alle normer.

Men noen må være Smash. Og det kan like så godt være meg. Ikke at jeg har noe valg.

darling don't get over me, get under me instead.

Jeg har utvalgt mine favoritter fra Sandras Niotillfem-sounddrop og laget min egen spilleliste som nå går på repeat. Tror jeg aldri kommer til å ville høre på noe annet.

darling don't get over me, get under me instead.

men snart tennes lyset.

Vi har kavet oss opp av hull for å grave nye sammen. Jeg stikker spaden ned i blågrå jord, du fanger klumpene og smulene som prøver å finne veien ned igjen.

Tror du vi klarer det før stormen kommer, spør du, og jeg sier ja selv om jeg vet at det er en løgn og man skal ikke lyve.

I går gikk strømmen. Slukket lysene langs alléene og i velhusene og tente redselen og vissheten om at nå går det bare én vei.  Jeg hvisker igjen og igjen at snart tennes lyset, vi må bare grave videre, og jeg vil så gjerne tro på det.

Du spør om jeg tror vi snart har gravd oss gjennom hele jordkloden, helt til Kina, og jeg sier ja, helt sikkert, og en gang trodde jeg det var sant.

Vi er sorte og blå i ansiktet og på hendene og armene også. Vi kan ikke gjøre annet, må man bare grave hull, vite at vi er på vei et sted, at vi gjør alt vi kan før stormen kommer.

tankepirater.

Det er København, det er november, Palads’ grelle pastellfarger skjærer gjennom mørket. Tankene hopper mellom varme senger, kryddermarkeder i fjerne strøk, et fettete tastatur og kontorer i glass. En lastebil kunne smelt inn i meg nå, uten at jeg engang ville enset det. Skrapt vekk fra jordens overflate på et blunk.

Blikket søker mellom marmorsøyler, opp steintrapper, ser gjennom brune frakker og grå skjerf. Første date eller Freja og pappa med brus og popcorn. De andre ser meg først, pakker meg inn i varme jakker og friske, røde kinn.

Hvor har du vært?

Spørsmålet jeg har prøvd å finne frem til i flere uker.

Hvor ble du av?

Jeg vet ikke.

Jeg skylder på tankepirater. De kapret meg, et fjernstyrt menneske på en sykkel gjennom hele byen. Sendte meg på eventyr i cyberspace,  gaffatapet meg fast i senga.

Jeg husker ikke.

De utplasserer meg snart i Istanbul, sier jeg. Det er alt jeg vet:

Alt som ikke har skjedd ennå.

det ingen forstår.

Jeg går forbi vinduet ditt. Saumfarer fortauet, leter etter småsteiner. Finner bare hundedritt og McFlurry-begere. Ville kastet noe mot ruta di, men det er ikke mer å knuse. Jeg vet du er hjemme og jeg vet du ikke ville blitt sur. Genetisk feil. Det er det verste.

Inni hodet mitt gir jeg deg fingeren og kysser deg på panna når du stanger hodet inn i taklampa for hundrede gang.

Stormen tok overhånd, sier du. Slynget deg opp, kneet ditt fór bare tilfeldigvis inn i magen min. Ja, alle fem gangene. Syv, virkelig? Åja.

Du ligger med ryggen mot meg så du kan se meg bedre. Besvarer spørgsmålene jeg former lydløst med munnen.

Jeg kommer i tanke om en historie jeg hørte en gang, om at løgnen er forkledd som sannheten og sannheten kun synes hvis den er iført fortellingens kappe.

Jeg ser det nå, ved ikke å se sannheten i øynene. Du viser meg alt ved å gjemme det under huden. Sender meg på en evigvarende skattejakt. En gullring her, et diadem der.

Jeg går forbi vinduet ditt. Saumfarer fortauet, leter etter små steiner.

bettina's happiest home videos på repeat.

November er ikledd lakkuniform. Et skinn skjærer gjennom en vegg av kullsvart mørke, minner meg på at det en gang fantes lys.

Jeg lar dynen omfavne meg, tenker at jeg skjønner hvorfor noen raner banker. For å søke ly mellom hvite vegger, få vite at  hånda som skyver matbrettet inn gjennom en luke husker dem når alle andre har glemt. For ranerne er det november hele året.

Reklamefilmen for fremtiden viser alt det store som skal komme. Kler november ut som grønne maidager, men den lurer ikke meg. Eventyrskogen skjuler flyttekasser i papp. Uthulte hjerter. Tomme, hvite lesesaler.

Jeg henger opp ”Reklame – nei takk!” på døra og på postkassa. Setter på en film hvor han fine og jeg ler i senga, kliner på et gatehjørne, handler øl og vingummi på Lidl. Hvor en hvit kattmage dekker magen min. Hvor Håkan Hellström kneler på en scene to meter foran meg og er enig i at jag hatar att jag älskar dig og jeg älskar dig så mycket att jag hatar mig.

Lar filmen spille. Vil ikke vite, vil ikke velge mellom reklametilbudene. Vil bare se min egen Bettina’s happiest home videos på repeat.

frihet i et fengsel.

En dame sitter ved siden av meg på S-toget, hun har foldede hender som lukter appelsin. Lubne hender med hvit størknet appelsinsaft i grøftene mellom de glinsende skjellene på håndbaken. Jeg merker at det brenner innvendig. Over henne som ikke vasker hendene, over henne som spiser appelsiner allerede i oktober. Over henne som okkuperer vindusplassen mens jeg må stirre på størknet appelsinsaft på hender som ligner sprukken asfalt i april.

Jeg får øyenkontakt med en forretningsmann og ergrer meg over at den nøttebrune, rustikke kofferten hans ikke matcher de blågrå skinnskoene. Han smiler til meg.

Tv’en står på lydløs og et utbrettet Politiken dekker halve senga. Telefonen vibrerer, noen spør meg om en oppskrift. Jeg svarer. Jeg leser om et polsk firma som har holdt arbeidsulykker skjult, mobilen brummer og noen på Facebook spør hvordan det gikk med den artikkelen. Jeg blar om til neste side, mobilen durer under foten min og noen spør meg om det passer å ses på onsdag.

Naboen synger og smeller med skapdører på andre siden av gipsveggen, jeg vet og de vet at jeg snart skal høre dem ha sex.

Jeg skrur opp lyden på tv’en. Noen har snart oppklart et drap. Jeg vet ikke hvem som er død, men snart vet jeg hvem morderen er.

Mobilen hvisker at jeg skal huske å løse ekstraoppgaven vi skal diskutere om ti timer.

Så mange fengsler vi frivillig vandrer inn og ut av hver dag. Som surrer tanker inn i piggtråd, forhindrer at de vokser seg store. Demmer opp bekker av harmoni, lar aldri demonene drukne. Driver oss til å slå hodet mot muren, bite i lenker, spise løgner og kaste opp halvsannheter.

Så heldige vi er. Hvem vet hva som venter utenfor murene.

lyden av oktober.

  Oktober. Regndråper klamrer seg fast til takrenner og rekkverk, prøver å redde seg selv fra en sikker død. 5A brummer ned Amagerbrogade, lokker fotgjengere inn i en lummer jungel. Blødende blader haler seg over gjerdet, vil snart bli flådd av greinene og jevnet med jorden.

Jeg vil aller helst synge Alle fugler små de er a cappella på vei til nachspiel. Verden driter i det.

Kan man savne noe som ikke har vært? En sommer som aldri kom. Ha hjertesorg uten at hjerter er blitt knust? En fin en med brede skuldre som kan bli din, men som aldri skal bli det.

Håpet smelter fortere enn snø under et regnskyll i november. Ventetiden er lang når man venter på lykken.

Men fremtiden er lys bak dryppende vinduskarmer og under tepper som holder rundt en til en annen tar over. Her danner legoklosser av forventning en verden som en dag skal bli virkelig.

glimt.

i.                Jeg bor på toppen av verden. I toppetasjen, i hvert fall. Søttito trappetrinn skiller et trygge rommet med en altfor myk seng til låns og alt det nye. Frederiksbergmørket eksploderer rundt meg, sluker meg, men det gjør ikke noe. Jeg skal et sted, venter på at noe skal skje mens livet starter.

Jeg jubler innvendig og blodet bruser når jeg sykler over broer mens sola lister seg opp langs husveggene til den skuer ut over København mellom spirene.

Jeg har øl i årene og blomsterkjole på. Vet ikke at jeg snart skal bryte ned alle grenser og uten å gjøre motstand la den fineste og høyeste fyren kapre hjertet mitt.

Vet ennå ikke at det beste og det verste alltid går hånd i hånd.

ii.              Høstløvet knuser under sykkelhjulene, men jeg registrerer det ikke. Tankene er et annet sted. De sitter fast i dilemmaer og usynlige huskelister, leter etter personer som ikke er der lenger.

Jeg er en løve i et glassmonter, som prøver å fokusere på byttet som noen har drept for meg. Ikke på barna som peker med drops i munnen og varme foreldrehender som luner deres små labber.

Graver nesa ned i et skjerf som lukter som en annen. En som er helt feil for meg på papiret, som smaker og lukter annerledes enn han andre. Jeg lurer på om det er nå de mener at annerledes er bra, for det føles litt sånn, men det kan være en misforståelse. Kanskje det bare er en misforståelse.

Jeg har ikke øl, men kaffe og cocktails i blodet. Vender tilbake til glassburet før alle andre, trøster meg selv med at jeg alltid har vært flink pike. Klyper meg selv i armen, må huske  at jeg lever drømmen. Prøver å minne meg selv på hva drømmen var igjen.

det tatoverte hjerte.

  I positiv journalistikk sier man at det skal tre positiver til for å oppheve en negativ. Dr. Phil sier at det skal tre ”glad i deg” til for å oppheve en ”jeg hater deg.” 

Jeg har talt hvert usynlige blåmerke andre har påført meg, hvert skrubbsår på hender og knær. Alle gangene jeg har ventet på tre ”jeg er glad i deg.”

Jeg er blitt mer og mer sikker på hvem som skal skjæres vekk. Det kommer aldri et ”jeg er glad i deg.” Orker ikke å vente for alltid.  Jeg er voksen nok nå til å tenke stakkars deg i stedet for stakkars meg.

Høstvinden blåser gjennom ullgenseren, river meg i fillebiter. Sola tvinger øyelokkene sammen. Jeg er blind og døv. Da ser jeg det klart. De tre ordene tatovert på hjertet, som blodet har sunget i loop på sin evinnelige ferd. Til lungene, til tærne, til mine verkende skuldre. Jeg hater deg.

De tre ordene som er så lette å tro på, som kun vanskelig og smertefuld viskes ut.

Jeg hyler ned i puta mens høsten stormer inn gjennom et utett vindu. Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg. Til jeg blir stum.

hvordan få det bra.

Kast helfigurspeilet neste gang søppelbilen kommer.
Ikke les skjønnhetsblader.
Ikke hør lydopptak av din egen stemme.
Skjær vekk venner som får en til å føle seg dårlig, som en brun flekk på et knallgrønt eple.
Bli hjemme hvis du absolutt ikke vil på den festen - du går ikke glipp av noe.
Drikke vin midt i uka hvis du vil det.
Sett en blomst i vinduet.
Legg deg nydusjet i ren seng.

jeg vil bo der de stjeler sykler om natten.

Det er lørdag kveld og vi har spist kanelboller i senga, sett norsk humor på dansk TV og snakket om gamle dager. Du snakker om at fryseren din lukter lik, du kjenner den godt, for du har jobbet på Rikshospitalet, og jeg skubber deg diskret ut døra, ut i det brølende amagermørket.

Du ringer to minutter senere, men du er en annen. Stemmen din har ingen sjel. De har stjålet sykkelen min. Jeg tramper ned trappa i gummistøvler, og du har krympet til ei lita jente. Du bare peker, sier du hadde låst den fast. Det var en stor lås. Du sjekket to ganger. Den var låst.

Hva vil han si, han solbrune som er på et annet kontinent og som har kjøpt hver del og skrudd den sammen fra bunnen? Som malte hjulene grønne og sa du måtte passe godt på den? De sa det, danskene også. Det er en fin sykkel, det der. Den er et lett bytte for tyver, du må passe godt på den. Og det gjorde du, omhyggelig og naïvt.

Det er typisk, sier du. Du har sett dem overalt i de siste, de ekle menneskene. De som bare vil andre vondt. Som tar og aldri gir, uten dårlig samvittighet. Som knuser andres glede og aldri feier opp etter seg.

Har du sett The Secret, spør du. Det har jeg, men du forteller meg allikevel at tanker styrer utfallet av ens handlinger, så positive tanker er den sikre veien til lykke. Man skal bare tenke at man får drømmejobben, så får man drømmejobben. Og i det siste har du tenkt at du ikke skal være godtroende, de kommer til å stjele den dyrebare sykkelen din. Og nå har du beviset på at The Secret er for real. Ingen diskusjon.

Du ser ikke stjernene som blunker trøstende til deg, kjenner ikke hvisken fra byen som sier at det går bra. Det er ikke din skyld.

Det er ikke din skyld. Det finnes ingen stor hemmelighet, og universet er ikke imot deg. Noen så en fin, dyr sykkel og sagde den brutalt løs på åpen gate når alle blikk var vendt mot TV-skjermen og hendene nedgravd i godteriskåla.

Jeg skulle ønske du turde å tro på at de ikke er hele universet.

Jeg må tro på det. Må tro på tilfeldighetene og enkeltmennesket. På at ikke hver hjerteskjærende nedtur er del av en stor plan eller en straff fra usynlige krefter mektigere enn meg selv.  For å unngå en heksejakt hvor jeg står øverst på lista og min egen skygge står bak. For å vite hvem jeg skal angripe og hvem jeg skal tilgi. Og fordi jeg aller helst vil bo der hvor de stjeler sykler om natten.

til Anna, for lenge siden.

Du kan trygt kollapse nå
la kroppen knekkes i to eller tre
la håret krølles i salte tårer
som remser av løvetannstilker

grine maskaraelver så
lange og brede som Glomma
jeg vrir bare opp genseren
ingen problem

begrave ansiktet i hender
tilsølte av jord og med
skitt under neglene

du har lov til å være sint.

bare sørg for å være så sinna at
det bikker over for deg
gråte deg helt tørr

så du kan være tom og ren igjen
med et lite arr på kneet

calories.

Jeg har verdens beste mamma!

i spindelvevet.

Jeg sier hei til ryggen din, og ekkoet fra døra di som lukkes slår hull i veggene. Jeg ser et debattprogram på DR2, og du kaller på meg og peker på fryserdøra som har stått åpen hele natta. Min feil. Du ber meg  luke ut de vasne posene som skal kastes. Viser meg hvordan man lukker døra ordentlig. Den skal visst helt inntil, hvem kunne ane det.

Mine to glass og fire tallerkener får stå i matskapet mitt. De får ikke plass i samlingen din.

Jeg kommer hjem, er fortvilet. Hva gjør jeg når den beste personen forsvinner i et halvt år? Hvordan forventer de at jeg skal kunne måle meg med dem på et fremmedspråk?

Jeg kan hverken tyne et ”huff” eller ”stakkar” ut av deg.  Kanskje det er meningen, sier du. Kanskje du bare skal godta det og ta det som en utfordring. Jeg er et barn som har fått buksevann, som har skrubbsår i ansiktet etter å ha fått det gnidd ned i snøen. Kanskje det var din feil, sier du. Kanskje du sa noe som provoserte dem.

2002. Alt er sort og jeg bruker all min energi på å fordype meg i mørket og klarer såvidt det er å overbevise meg selv om at det ikke kommer til å være sånn for alltid. De kommer til å lære å holde på hemmeligheter. De kommer til å snakke til deg som en likeverdig. De kommer ikke til å vende deg ryggen.

Jeg hadde rett. Helt til februar i år. Men denne gangen fokuserer jeg på lyset. På  cappuccinobarter, på ord som kiler i munnen, på lun og kurrende høstmusikk. Jeg vender mørket ryggen og vet at jeg en dag vil bli fri fra deg.

i år blir jeg verdensmester.

I år blir jeg verdensmester. De sier det er ensomt på toppen, og jeg trodde det var fordi alle var misunnelige eller fordi man var en irriterende bedreviter. Men det er feil. Det er fordi folk bryter løfter, fordi man ikke orker flere svik og skuffelser. Fordi folk har andre planer, de har bedre å gjøre, de har tross alt et liv. Mens du venter på at det skal bli sengetid glemmer de tiden og håper på å skvise inn fire timer søvn før sirkuset starter igjen. De er for slitne til å savne en, de får for mange meldinger på Facebook og på mobilen til å makte å være nysgjerrig på hvordan du har det. Og litt stolthet har man jo.

I år blir jeg verdensmester. Jeg skal verken vente på sengetid eller SMS’er som aldri kommer. Jeg skal fordype meg i danske kommasettingsregler og journalistisk setningsoppbygging til hjernen ikke tåler mer. Jeg skal lese Politiken fra A til Å hver dag. Jeg skal ha mørkere ringer under øynene enn noen annen i hele København. Jeg skal glemme å se på klokka, glemme å sjekke om noen har prøvd å få fatt i meg. Jeg har jo tross alt bedre å gjøre enn å svare telefonen.

I år blir jeg verdensmester, vennligst legg igjen en beskjed.

eg orker ikkje flere hundeår.

Jeg har laget en liten spilleliste på Spotify som går på repeat hele dagen. Her er den, og den vitner om at det nærmer seg høst (og at gutter er teite).

exitlude.

En trailer suste forbi fem etasjer nedenfor. Hun tenkte på hvor den skulle, hvilket ærend den hadde. Kanskje den skulle forsyne en hel forstad med grønne epler. Sørge for at melkeglassene på frokostbordene var fulle og at kafébertene og bakerifruene fikk melk i sin daglige latte. Hun kunne høre lyden av tenner som bet i et grønt eple, grøsset av knirkelyden av tenner som ikke trenger helt igjennom skallet. Hun hørte lyden av glass som gradvis fylles med melk, en trygg lyd. Hun hørte lyden av melkesteamere og kaffeglass som settes ned på tallerken og knasingen av rester av en brun sukkerbit.

I soverommet var det ingen lyder. Bare lukten av ham som lå med ryggen til henne og konturene i rommet som ble tydeligere mens sola slepte seg over hustakene. Hun kunne ikke høre pusten hans, måtte så  umerkelig som mulig holde hånda noen centimeter foran munnen hans. Hun kunne kjenne at den ble varmere, så kaldere, før den ble varmere igjen. Han pustet. Hun kjente ingen lettelse, følte det mer som når man sjekker om ovnen er varm nok til å sette inn maten.  Hun merket at hun var rastløs, for lunken, at usynlige rep holdt henne fast i senga, klistret inntil ham som ikke skulle være hennes. Han var for nære, hun hadde sett seg blind på ryggen hans, kunne nesten ikke gjenkjenne den. Hun prøvde å huske hvordan ansiktet hans så ut, men så i stedet for seg en popstjerne hun en gang hadde tenkt at han lignet på. Hun tenkte at snart ville han kjenne hjertet hennes banke som bassen i en dårlig dubstepsang, og hun lot huden hennes skrelles fra hans. Så studerte hun veggen foran seg, den monumentale ryggen hans, centimeter for centimeter. Hun telte de bittesmå føflekkene og hun tenkte at de lignet et stjernebilde. Hun lot prikkene danne små figurer på netthinnen. En tiger, et luftskip, et bilvrak. Eller kanskje de var malingflekker på et mesterverk, og uansett hvor mange lag man malte over, ville de alltid skinne igjennom. Hun samlet krefter og hvisket så uhørlig som mulig til klagemuren noen få centimeter foran seg, hvorfor måtte du ødelegge alt?, men i det lydløse rommet ga hviskingen en voldsom gjenklang mellom de nakne veggene.

I en vinduskarm i et annet soverom med en visnende sommer utenfor satte hun stjernekikkerten han en gang hadde gitt henne opp til øyet. Hun lukket det andre og stengte den virkelige verden ute. Hun dreide på linsa og fargestrålende mønstre eksploderte foran øynene hennes. Hun dreide igjen, og et nytt stjernebilde ble dannet. Blomsterenger, fioliner og tubaer i en galakse der klagemurer ennå ikke er oppfunnet og melkeglass alltid er fulle. Der roser springer ut i full blomst og aldri visner. Hun åpnet det andre øyet og da de to verdenene smeltet sammen tenkte hun at det endrer seg alltid. Melkeglass blir tomme, epler blir oppspist, tubaer ruster. Ikke før har en blomsterknopp sprunget ut i full blomst før den visner og fordufter, som fyrverkeri. Det vil alltid bli reist klagemurer til slutt.

leavemeletmego.

I dag våknet jeg og hadde den følelsen. I dag er dagen etter at vi har slått opp. For andre gang i mitt liv, for andre gang med han der fine høye med smilehullene. Sist gang gråt jeg på metroen, på flyplassen, på Karl Johan. Denne gangen fikk jeg gråte fra meg i senga mens jeg så filmen fra i går. Tvang meg selv til å gå på Amager Centret med solbriller på for å kjøpe malingfjerner, spise lunsj, skifte sengetøy, vaske tøy, vaske opp. Var ferdig med alt jeg skulle klokka tre og var klar for å legge meg og si takk for meg og sove for alltid.

Men så tenkte jeg nei, det går ikke. Det her skal være en sykt bra dag. Så jeg syklet til stranda, hørte på bølgene, leste Murakami (åh, la meg bli ferdig med den snart!), gikk barbeint i sanda. Kjøpte pizza på vei hjem og begynte å se en merkelig film da det ringte på døra og vips, hadde jeg ny tv!

Bra dagen-etter-at-vi-slo-opp-dag. På et tidspunkt følte jeg til og med et snev av glede. Livet mitt er ikke over og selv om han er dum og han sikkert har glemt det har vi lovet hverandre for lenge siden å være venner allikevel.

Jeg har vært her før. Det er ikke et blødende sår mer, bare en skorpe som har falt av. Det gror snart igjen.

all ære.

All ære til osloborgerne. Til dere som dytter tvillingbarnevogner opp til St.Hanshaugen. Som sitter på et stappfullt og larmende United Bakeries og klarer å holde en normal samtale. Som betaler fire kroner for et eple på Meny. Som leser av hvor mange kakestykker som er på brødposen for å se hvilket fabrikkbrød som er grovest. Som betaler full pris for en halvfull kaffekopp på Narvesen.

All ære til osloborgerne som passer på byen. Til dere som er vel vitende om hvor tragisk utelivet er, men som shaker på mørke dansegulv hver fredaglørdag allikevel. All ære til osloborgerne som tilbyr seg å ta bilder av venninner på takterrassen på Grand Hotel, som stopper en på gata og spør hvor har du kjøpt de skoene?

All ære til osloborgerne som blir, og dobbel ære til dere som dro og som vendte hjem igjen. All ære til dere som kan det jeg ikke kan.

oslo gjennom stjernekikkerten.

Oslo pleide å være Hamsuns Sult, Saabye Christensens Beatles. Jan Erik Volds dikt om trikken og Bislett Stadion. Ingen skrev om hipsterne og svenskene på Grünerløkka, familier med skrikerunger på IKEA. Det gjør de snart. Snart skriver noen en skildring av det postmoderne Oslo. En roman om Goose-jakker og shoppingturer på Eger, milkshaken på Ryes,  chaite på Bare Jazz, ølen på Lekter’n, Bieber på Operataket. Snart kommer det en roman som vil få osloborgerne med sine skyhøye boliglån og splitter nye espressomaskin til å tenke ”ja, dette er mitt Oslo”. Det er sannsynligvis det forfatteren tror vil skje.

Men forfatteren kjenner ikke det Oslo som folk flest bor i. Tør ikke skrive om pensjonistene som får dagene til å gå på Manglerudsenteret. Synes ikke det er viktig nok å skrive om unge som flytter fra Stovner til Frogner. Har ikke tatt linje 5 Vestli nesten helt til endestasjonen og skrudd opp på høyeste volum på iPoden fordi en eller annen ropesnakker i telefonen på somalisk.

Oslo er ikke en frisk lunge eller et pulserende hjerte. Oslo er en ensom gammel dame med dyrebare diamantringer på fingrene. Som møysommelig kler seg i flotte, men ikke for prangende klær hver morgen. Som tegner opp øyenbrynene så de ser helt naturlige ut og som alltid husker å  påføre rouge og leppestift. Som passer på figuren, som synes falafel er spennende, men litt for sterkt, og som synes synd på tiggerne, men som dessverre aldri har noen kontanter på seg.

Sett deg på linje 5 Vestli og gå av på nest siste stasjon, så skal du få se.