danser alene.

Tradisjoner har ofte smakt mer bittert enn søtt for meg. Å gjøre samme ting på samme dag hvert år gir lite rom for oppfinnsomhet, og kan føles litt klaustrofobisk. Tradisjoner fører mennesker sammen i kvelende moralisme, for ”sånt gjør man bare” for ”det har man alltid gjort”. Så man blir tvunget til å si ”ja, altså, ikke at jeg ikke vil være sammen med dere i dag eller noe”. Der rutiner setter rammer, føles tradisjoner litt som å bli låst inne.

Jeg har laget min egen tradisjon, uten egentlig å være bevisst om det. I kanskje fem eller seks år har jeg gått i kirka første søndag i advent, alene, fordi det hvert år har føltes nødvendig. Som en premie, til og med. November er en dyster jævel, og når første søndag i advent kommer er det litt som å få mensen etter noen skikkelig kjipe dager med PMS. Eller som å vrenge av seg belter og stramme bukser når man kommer hjem fra jobb.

Det gode med tradisjonen min er at jeg så tydelig kan huske hvordan jeg følte meg på akkurat samme tidspunkt året før.  For et år siden bodde jeg i Stockholm og skulle flytte om en måned. Jeg grein til mamma på telefonen nesten hver dag fordi jeg var i en overskuelig tap-tap-situasjon. Bli i Stockholm og mistrives eller flytte hjem til mamma og være arbeidsløs. Ta steget jeg hadde unngått så lenge, til enhver pris, og flytte hjem til skiturpress og hytteidyll og designervesker og rådyr øl og nesten-voldtekter på byen. Og ingenting som skjer noensinne.

Året før det skulle jeg flytte fra København, og jeg følte det nesten som om jeg hadde slått opp med meg selv. Eller med København. Som om jeg ga avkall på livet jeg hadde drømt om, som hadde føltes så riktig og som fikk blodet mitt til å bruse, fikk meg til å juble gjennom gatene.

Jeg var lei meg årene før det også, enda jeg ikke hadde annet enn bange anelser om hva som var i vente.

Det er lett å skylde på novembermørket, si at det er derfor jeg har vært så trist på gudstjenestene, at tårene har kommet av lettelse over at måneden er over, eller håp for fremtiden. Men jeg kjenner at noe gikk i stykker i meg for godt de årene. Eller at jeg ble voksen, hvis det er sånn det skal føles. Sommerfuglene i magen har fløyet sin vei for godt, deler jeg seng med noen gleder jeg meg til de går så jeg kan spise frokost og se på serier i fred. Redd for å vippes av pinnen, for å få angst, holder jeg livet på en armlengdes avstand.

I dag gråt jeg nesten ikke under gudstjensten. Jeg tror jeg har det ganske bra, rufsete kanter til tross. Jeg tenkte på at jeg har flere ting jeg setter pris på enn ting jeg ønsker meg, eller som jeg skulle ønske var annerledes. Det føltes ganske mektig.

Jeg danser alene, og det er fint, for da kan jeg veive med armer og bein så mye jeg bare vil. Og om et år kommer jeg til å huske lyset som falt inn gjennom vinduet og vannet som glitret i døpefonten.

min tur nå.

I to år har jeg gått i bresjen for de med knuste drømmer og evig mandag. Med skal-det-være-sånn-her-frykt og gnagende uro. Eller ingenting i det hele tatt, annet enn et stort, tomt mørke. Jeg har gått først, jeg har båret fanen, og følelsene dere har følt har jeg følt også. Det er en lang vei opp derfra.

Men det er min tur nå, min tur til å kare meg opp fra dype daler. Med en armé på toppen klare til å hale meg opp det siste stykket. Det greit å ta imot en hjelpende hånd eller ti.

Det finnes en plass til meg også. En pult, en stol blant folk som hyller mine nevrotiske analyser av ordlyder og begreper. Som gladelig deler av sin bør uten at tanken slår dem at jeg kanskje ikke er like sterk.

Sterk er ikke noe man er, det er noe man blir.

Det prøver jeg å repetere for meg selv. For selv om det endelig ble min tur, gjenstår den største oppgaven: å begynne å tro på meg selv. At det jeg gjør er bra nok, og at for å bli god til én ting, må man ofte forsømme ti andre. Jeg er en dårligere datter. Mat spiser jeg oftere ute enn hjemme. Det er umulig å holde tjue baller i lufta, derfor må de seksten andre ofte bli liggende så lenge.

Jeg kommer sikkert aldri å føle at det blir bra nok. Det kan jeg godta. Det er greit at det er litt dunkelt.

Jeg er nok. Og nå er det min tur.

sju og et halvt høstalbum.

Jeg forguder høsten. Det er så mye hverdag og rutiner (hvis man ikke er syk og/eller arbeidsløs da), og der sommeren er så mange inntrykk og opplevelser, har man endelig tid til å reflektere når høsten kommer. Kontrastene blir større med mørke og lys om hverandre, fest blandet med hverdag, trening og turer balansert med søndager på sofaen. Passe mye av alt.

Alt føles mye sterkere, som om det ikke bare er lufta som blir klar, men tankene også. Følelsesfloka blir plutselig mye mer overkommelig å nøste opp også, nesten behagelig til og med. Som et håndarbeidsprosjekt i sofakroken for dem som liker sånt.

Best av alt liker jeg høstmusikk. Du vet, inderlig, introvert, melankolsk musikk som tar plass i brystet ditt og klemmer til, som sier at det er greit. At alt det du tenker og føler, det er a-ok.  

Jeg har valgt ut mine all-time favorittalbum å høre på om høsten, og selv om jeg gjerne hører på dem året rundt, føler jeg virkelig at de skimrer og glitrer ekstra mye når mørket kommer. Jeg må nevne at en jeg snakket med på Tinder helt uoppfordret spurte om jeg hadde noen tips til høstmusikk, og da jeg tilfeldigvis allerede hadde laget denne lista kunne jeg briljere like a boss.

OBS! Vet at det er mange dudes, men sånn får det bare være denne gangen. Er også klar over at albumformatet døde da streamingtjenester ble tilgjengelige på mobil, det er vel derfor de jeg har valgt er noen år gamle.

THOMAS DYBDAHL - ...THAT GREAT OCTOBER SOUND

Denne plata har jeg hørt sønder og sammen på spaserturer gjennom gule og brune løv og når jeg ikke har fått sove. Den er høstaktig på en sånn trygg og trøstende måte som jeg liker.

INGRID HELENE HÅVIK – BABYLOVE

Highasakite-vokalisten Ingrid Helene Håviks soloalbum har sterke og personlige tekster, i motsetning til de nesten teatralske tekstene til bandet. En absolutt favoritt når det er bekmørkt døgnet rundt og julen er litt for langt unna ennå.

NICK DRAKE – BRYTER LAYTER

Denne perla har alltid vært i CD-samlingen til mamma, og er en av mine høyest elskede plater noensinne. Det skader heller ikke at Nick Drake er superdreamy. (Drake var dessuten tinderfyrens favoritt.)

KRÅKESØLV – TRÅDNØSTING

Den første plata til Kråkesølv, som var et friskt nordnorsk pust med finurlige ordspill og tekster på dialekt. Jeg har vandret mange timer i kulda langs svarte elver og knivskarp is til denne plata, noen ganger helt til iPoden stoppa.

EMILIE NICOLAS – LIKE I’M A WARRIOR

Foreløpig den eneste plata til geniale Emilie Nicolas, og en skikkelig sterk en av slagsen. Både melankolsk og sinna, og det passet meg bra da jeg bodde i Stockholm og mistrivdes bunnløst. Føler ikke alltid for å høre på alle sangene, men Nobody Knows, Us og Grown Up putter jeg alltid i mine beste emo-spillelister.

BON IVER – FOR EMMA, FOREVER AGO + BLOOD BANK EP

Herregud, hvor mange ganger har hørt på den første plata og EP-en til Bon Iver?! Plutselig var det der, soundet jeg ikke visste at jeg hadde lengtet etter. Og akkurat da jeg gikk rundt i mørket og snøen i Iowa og var sliten og oppgitt over både å måtte oppføre meg som en voksen og en 16-åring på en gang og trengte denne plata som mest. Både ansvar og press på å være out there og likeable og samle uforglemmelige minner på en helt unik måte. Så var Bon Iver der og gjorde ting lite grann enklere å holde ut.

ÁSGEIR TRAUSTI – DÝRÐ Í DAUÐAÞÖGN

Denne plata kickstartet min besettelse for islandsk musikk og språk og allting islandsk. Har fine kontraster mellom mykt og dramatisk, som islendingene er så gode på. Den finnes på engelsk også, men jeg synes den klinger mye bedre på islandsk. Nå er jeg partisk siden jeg digger islandsk, så hvis du ikke har like positive følelser overfor språket kan du høre på In the Silence, men altså, den er virkelig ikke bra på engelsk.

Det var alt for nå! Neste gang blir det kanskje en Spotify-liste siden jeg har hørt at det er det de unge driver med nå til dags. Du kan se hva som går i loop i ørene mine på min Spotify.

evig emo.

I dag er den siste dagen i sykemeldingen min. Hadde noen sagt til 18-årige Bettina at hun kom til å være sykemeldt om ti år tror jeg hun hadde besvimt av stress og fremtidsfrykt. Men det er ikke alt man kan forutse, avverge eller forberede seg på. Det er greit. Man tar ting som de kommer, prøver å finne den mest overkommelige løsningen og ta det videre derfra.

Jeg har kommet videre, selv om det ikke alltid har føltes sånn. Disse fire ukene har vært enormt frustrerende for meg som trenger klare instrukser og mål å jobbe mot for å komme i gang. Jeg har forbannet meg selv for at jeg er så passiv, at jeg har latt meg synke ned i seriekoma og kjørt maraton på Netflix i stedet for på tredemølla.

Det passer meg skikkelig dårlig å gå hjemme hele dagen hver dag.

Men jeg har tenkt og analysert og reflektert og blitt klokere på meg selv også. Fant meg en coach og gikk på kurs for å bli en bedre menneskekjenner. Tenkte giftige tanker om new age og hokus pokus og var skuffet over at vi aldri fikk vite akkurat hva vår personlighetstype dugde til. Hva meningen med akkurat mitt liv liksom er. I stedet lærte jeg noe enda nyttigere: at jeg faktisk har en personlighetstype. At de mørke tankene om meg selv og andre og håpløsheten og flukten fra by til by til by til by er symptomer på at ikke alt er helt som de skal være. At det er i alt det mørke jeg finner trygghet i en tilværelse som føles som et evigvarende jordskjelv. At jeg i grunn alltid kommer til å være litt emo. Sånn er jeg.  Og det er også min styrke, at jeg ikke er redd for mørket, og at der andre ser konflikt ser jeg virkelighet. Der andre flykter fra problemer graver jeg meg dypere ned i dem for å finne ut hvorfor.

hvorforlikt ser jeg virkelighet, der andre flykter fra problemer graver jeg meg dypere ned i dem for å finne ut kke alt er helt Plutselig ser jeg mennesker på en annen måte. Jeg ser hvor handlingene jeg har dømt så hardt kommer fra. Jeg vet nå at vi har samme mål, men at veiene vi tar for å nå dem er forskjellige. Jeg vet hvorfor pappa og jeg snakker forbi hverandre, jeg vet hvorfor venninna mi blir så lett fornærmet. Jeg vet at jeg skal slutte å prøve å forandre dem, og at jeg ikke behøver å streve så hardt for å forandre meg selv. Jeg har endelig fått et hvorfor som gjør all verdens klisjeer sanne.

Det viktigste jeg gjør nå er å jobbe for å ha det bra, for da er jeg en skikkelig kruttkule. Da kan jeg forvandle en fjær til fem høns og lage forrykende fyrverkeri. Jeg skal bare jobbe på å ha det bra.

Hvis du vil vite hvilken personlighetstype du har kan du få en pekepinn ved f.eks å ta denne enneagramtesten.

ikke nå, men nå.

Oktober 2007. Jeg bor i mitt første hjem hjemmefra og har markert territoriet mitt ved å legge silkeskjerf på nattbordet og henge det lyseblå håndkleet jeg har kjøpt for egne penger ved siden av vasken på badet. På skrivebordet står en vannkoker som ikke er min, og flere ganger om dagen drikker jeg grønn te med syntetisk sitronsmak. Over skrivebordet henger løse ark med tysk grammatikk skrevet med grønn glitterpenn, det kompakte digitalkameraet jeg fikk til jul står til lading.

Utenfor døra hører jeg skritt fra mennesker jeg skal komme til å drikke mange liter øl med, stå på svette dansegulv med, dele hemmeligheter med. Japanere, australiere, meksikanere, sveitsere, kanadiere, spanjoler, tsjekkere. Mennesker som kommer til å banke på døra mi og fortelle om dusjsex, lære meg å lage pasta carbonara, ordløst segne ned på gulvet mitt i sjokk og vantro mellom hvert kapittel i den aller siste Harry Potter-boka.

På den lille veggstripen under skråtaket over senga mi henger bilder av venner, føtter i gress, kyss på kinn. Bilder av en fortid et helt annet sted, som jeg tror jeg kan slippe unna, som jeg spurter bort fra, som jeg har puttet i en hemmelig lomme i veska som en pose kleenex. En pose kleenex jeg kommer til å bruke mye i årene som kommer, men som jeg ofte kommer til å la ligge i frykt for å bruke dem opp for fort.

Det er en høst hvor ingenting er logisk, og alt er magisk. Hvor alt er her og nå, på kollisjonskurs med fremtiden. Umulig å styre unna.

Og fremtiden kom, og den fortsetter å komme, uansett hvor sulten og initiativrik og selvgående jeg gir meg ut for å være (aldri igjen), fortsetter den å komme.

Forskjellen er at før var kollisjonen bare en abstrakt tanke. Forskjellen er at fremtiden er det eneste som blir mindre og mindre jo nærmere den kommer.

the lobster / frihet i et fengsel

Jeg må skrive litt om The Lobster. Altså filmen. Jeg så den i helga, og den var så absurd at hjernen min liksom klødde litt i etterkant?!

I grove trekk handler filmen om et samfunn der det er ulovlig å være singel. Blir du singel har du sendt på en institusjon og har et visst antall dager på deg til å finne en ny partner, og klarer du ikke det blir du forvandlet til et valgfritt dyr. Tåpelige trekk som nærsynthet eller å ha et spesielt pent smil kan avgjøre hvem som finner sammen.

Etter et feilet forhold flykter hovedpersonen i filmen fra institusjonen og slår seg sammen med en flokk einstøinger som lever i skogen. Men også dette samfunnet har sine egne leveregler, og de som innleder et forhold med en annen blir straffet med lemlestelse.

Jeg skal ikke røpe mer enn som så, men anbefaler alle til å se filmen – i fred og ro, for den kan fort bli litt monoton.

(Kilde)

Filmen er en satire på hvordan det er lagt opp til at man skal leve som par i dagens samfunn, og på reglene som gjelder selv for de som velger å leve livet sitt på annet vis. Den gjør det tydelig hvordan det bak friheten vi tror vi har skjuler seg klare normer for hvordan man skal leve livet sitt, forkledd som sunn fornuft.

Fullfør videregående, ta en utdannelse, finn en partner og slå opp med dem igjen, rot litt rundt, men sørg for å ha en partner innen du blir 30. Kle deg feminint, men ikke for utfordrende. Still krav, men ikke vær masete. Kjøp din egen leilighet så du ikke kaster penger ut av vinduet.

For hvilken rolle spiller det vel om du har det bra underveis? Sånt sentimentalt føleri har ikke de store gutta tid til.

Vel, jeg sier som Izabell: Fuck de store gutta.

Aldri slipper man helt unna samfunnsnormene, men til ekkoet fra de tomme truslene om fatale konsekvenser tar jeg mitt korteste skjørt på og den lange veien hjem. Alene.