samme gamle krig.

Sommer igjen og mattheten klamrer seg fast som en lenke rundt foten. Nok en gang bryter det ut en krig inni meg som får meg til å minne mest om et barn som klager over at det er sultent, men som nekter å spise maten som blir satt frem.

Hele sommeren har jeg lopper i blodet, men er som fastspent i sofaen. Tiden står stille mens den løper av sted. Jeg burde gå ut, gjøre noe, få sol på kroppen, men ingen er hjemme og de som er det har sikkert planer. Gresset er tørt og kroppen er klissete. Jeg vil bade, men det er for kaldt i lufta. Det er varmt i lufta, men jeg vasket nettopp håret. Kunne gått en tur, men jeg har vært overalt. Jeg har gjort alt. Jeg står på flyplassen og vil allerede hjem.

Jeg er en feit flue som kaster kroppen dovent mot vinduet. Det er ingenting nytt under sola.

I morgen skal det regne, om noen uker er det skolestart. Da kan jeg hvile.

alt du sier jeg ikke er, er jeg.

Den jeg var med deg var meg. Skjørt og fake pelsjakke hånd i hånd med deg forbi grønne, blå, røde allværsjakker. Indierock fra totusenogsju på Spotify og bananpannekaker hver søndag. Jeg var alt det der, blant annet. Du likte det.

Det er mye annet jeg er, hvis jeg skal tro deg. En remse Flax-lodd uten gevinst. En uke uten helg. Bridget Jones’ beige truser. Du likte det ikke.

Jeg er den samme, men jeg er ikke til å kjenne igjen. Jeg går på jobb og sier ja ja ja til brystet svir av stress, jeg inviterer til vors og har falske øyevipper fra Japan på. Jeg har kjøpt spraglete rosa treningstights og ekte tursko, ikke bare joggesko. Flere ganger i uka, minst tre, trener jeg cardio, yoga og zumba til kvalmen presser seg på og leddene verker. Så legger jeg meg på sofaen og ser en million episoder av Sex & Singelliv og spiser gulrøtter. Jeg henger sjelden med venner.

Jeg vet ikke helt hvem jeg er lenger, men det viktigste er at du ikke gjør det heller.