hvor jeg ble av i alt mylderet.

Skriving har alltid vært min greie, jeg liker å skrive. Så jeg tenkte det var lurt å velge utdannelse og jobb hvor jeg kunne gjøre det. «Hold deg til det du kan», som en tidligere sjef sa til meg da jeg sluttet. «Å skrive, det kan du».

Jeg er heldig, jeg har fått en jobb der jeg tjener penger på å skrive hele dagen. Det har gjort at jeg aldri skriver for meg selv lenger.

Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om – tvert imot. Men jeg er redd hvor hva som kan skje hvis jeg gjør det. Hvis jeg setter ord på alt det som har ulmet og stormet og revet meg i stykker det siste året. Kommer alt til å rase sammen da? Kommer jeg til å se ting klarere, tør jeg det? Kommer det til å avdekke sannheter jeg ikke ønsker å vite om?

Jeg har fått alt det siste året. Samboer, latterlig lav husleie som gjør at jeg har råd til å reise hvor jeg vil og spise og drikke godt. Ny jobb som jeg ikke engang søkte på, som bare ble gitt til meg. Jeg har alt jeg ønsker meg, men har mistet kontrollen.

Jeg har alt å miste. Spørsmålet er når snarere enn om det kommer til å skje.

Derfor har jeg sittet hjemme, klamret meg fast til status quo. Derfor har jeg sagt nei hvis folk har spurt om jeg vil bli med ut på byen, eller gå en tur i skogen. Derfor går minuttene så uendelig sakte at jeg ikke aner hva jeg skal fylle tiden med når jeg er alene, enten det er timer eller dager og netter.

Jeg er redd for at hvis jeg rører meg, kommer alt til å gå opp i røyk. Hva hvis jeg går ut og luftslottet har forsvunnet når jeg kommer tilbake?

Jeg lever et liv i fritt svev og det er nesten ikke til å holde ut.

Derfor skriver jeg ikke lenger.

scene fra et samboerskap.

«Tenk at hvis jeg hadde blitt gravid da vi møttes, hadde jeg ennå ikke født», sier jeg over matbordet. Lam og grillet nykål på tallerkenen. Jeg snakker med mat i munnen, slutter ikke når jeg tar meg selv i det. Vi har kjent hverandre i en halv evighet. Du tåler det.

Christina er gravid, hun er flere måneder på vei, og det går så fort alt sammen. Men tenker jeg på hvor lenge det er siden du og jeg spiste middag i hver vår leilighet, er det år og dag til hun blir mamma og verden forandrer seg for alltid.

Føttene dine klamrer seg inntil stolbeina når vi spiser, de er så altfor langt unna. Bordet føles som om det er en kilometer langt, og jeg må strekke ut beinet så langt jeg kan for å nå deg. Blå sportssokker mot mine bare tær. Mykt dun på leggene dine. Du ser ikke opp, men flytter den ene foten litt nærmere meg.

«November var spennende», sier du, og smiler ned i tallerkenen. Jeg svarer ikke, vet ikke helt hva jeg skal si. Du merker stillheten, ser opp og sier «Det er jo ikke hver dag man møter noen!». Jo, tenker jeg. Det føltes i grunn som at jeg måtte møte en ny person hver dag ganske lenge. En evig runddans av forventninger, forhåpninger og håpløshet.

Det er annerledes nå. Det føles farligere, jeg har så mye å miste. Så mange følelser som endrer form fra dag til dag, blomster som springer ut og visner. Klumper i en lavalampe som smelter sammen og flyter fra hverandre. Hver dag er du min, hver dag kan jeg miste deg. Du er min, men jeg kan aldri eie deg.

Dine gnistrende blå øyne som møter mine bassenggrønne. Hav og himmel. «Jeg vet ikke, jeg», sier jeg. Men jeg vet jo. «Jeg tror jeg synes det er mer spennende nå».

feberen.

Feberen kommer snikende, vulgær og med onde motiver. Jeg kjenner den igjen, den får det til å renne iskald væske gjennom hele kroppen, den setter skylapper foran øynene mine så alt jeg kan fokusere på er hvordan det føles.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare angsten – kanskje mest som demoner som inntar kroppen min og gir meg feber. De sier at jeg må gi meg, spiller skrekkscenarier for meg, en fremtid med smerte og nederlag og ensomhet. Sier at det er best at jeg gir opp nå, for det kan bare gå én vei uansett.

Så lett det hadde vært å gi seg. Kapitulere og si ja, dere har rett.

Jeg kan ikke skrive fint og utførlig om angst. Det oppleves for sterkt, og jeg blir redd for at det jeg skriver skal lyde sant. Som om det er intuisjonen som snakker, men at jeg har fortrengt den. At det jeg har valgt og velger hver dag egentlig ikke er riktig. Det er min største frykt, og det har hjernen min naturligvis fanget opp.

Kroppen min vil beskytte meg, og det viser seg at det mest skrekkelige, nedverdigende og smertefulle jeg kan forestille meg å oppleve er kjærlighet som går i stykker. Så kroppen prøver å skåne meg så godt den kan, men med skitne triks og onde knep. Og alt jeg kan gjøre er å holde ut, vente til frykten har rast fra seg, spilt opp alle skrekkscenene i repertoaret. Fått meg til å tvile på alt. Først da kan jeg kjenne ro og trygghet igjen.

Og vente gjør jeg.

For ikke søren om angsten skal bestemme at jeg skal sitte alene for alltid når jeg vet at jeg har noe så himla bra denne gangen.

Så jeg må klamre meg fast til mantraer. For når man velger med hjertet tar det tid før hodet klarer å henge med. Og visst gör det ont när knoppar brister. Og alt det der.

sitte stille i båten.

De siste månedene har sendt meg ut på dypt vann, og jeg har sittet så innmari stille i båten. Fulgt med på bølgene, lyttet til vinden. Ventet på stormen. Det er ufattelig slitsomt å vente på katastrofe, og ofte har jeg villet hoppe uti, gjøre kort prosess.

Jeg har vært så redd. Plutselig har jeg alt jeg har ønsket meg, og ingenting er mer skremmende.

Det begynte med en egen boks med mine ting på en annens bad. En pose med klær på et soveromsgulv, så en koffert, så en hylle i et klesskap. Og nå bor jeg her. Snart står min sofa der hans gamle stod, mine bilder ved siden av hans, mine planter overalt. Våre nye møbler som skal skrus sammen.

Jeg har så mye å miste nå. Så mye å frykte. Men fy flate så godt det er å være hjemme.