tirsdag 12. mai 2015

kapitulasjon.

Det er søndag og vi har tilbragt 41 timer sammen. 41 timer og håret mitt er fett og huden babymyk etter at hendene dine har saumfart området minst tusen ganger. Tommelen din baner vei langs overarmen min, stryker forsiktig over de tre små blåmerkene ved albuen. De jeg fikk da vi klemte oss inn i den lille dusjen og de kalde flisene farget alle ledd og knokler blålilla. Jeg fniser og du møter blikket mitt med smilende øyne som også vet. 41 timer og vi ligger fortsatt i samme prikkete pastellaken og kartlegger og erobrer hverandre.

Jeg famler etter mobilen på nattbordet bak meg, vil se bildet jeg tok i går, vise deg hvordan det ble. Det jeg tok da du satt på gresset omringet av ost og surdeigsbrød og iskaffe, før maisola forsvant mellom trærne og jeg måtte låse armene mine rundt overkroppen din og grave ansiktet mitt ned i nakkegropa di for å få skjelvingen under kontroll. På bildet myser du mot meg bak firkantede briller med bena utstrakt foran deg som en femåring i sandkassa. Jeg ler mot deg fra puta mi og du drar til deg hele dyna som straff. Jeg blar videre i albumet og ser bildet du tok av meg der jeg ser opp på deg med de samme firkantede brillene. Gliser.

En kampestein faller ned på brystet mitt og skal ikke forsvinne på mange dager, uker, måneder.

Du har sagt at hvem som helst kan få psykoser, som regel utløst av et traume. At et brudd, en fødsel, et dødsfall kan slå på en bryter i hjernen som forandrer virkeligheten ens for alltid.  Du som alltid forstår akkurat hva jeg mener selv om jeg går blindveier og omveier i forklaringene mine må skjønne dette: jeg vet nå hvordan det føles. Når det klikker for en. Når ens verden blir snudd på hodet og hjertet kjennes som en klut som langsomt vris opp til den bare er en stram, hard klump. Når alle tanker sender sviende støt ned i brystet uten mulighet for omlegging eller kanalisering til andre organer. Alltid må det stakkars hjertet lide, den stramt oppvridde kluten.


Jeg vil så gjerne si at jeg kom meg opp, at jeg lempet bort kampesteinen, reiste meg og fortsatte mot uendeligheten med hevet hode. Men du må forstå en ting: du er mitt traume. Uten å ha gjort noe annet enn å holde løftet om å stå i ankomsthallen når flyet mitt lander, si akkurat det jeg ikke visste at jeg trengte å høre og stryke huden min fløyelsmyk, har du visket ut alle oppfattelser om hvordan fremtiden kommer til å se ut. Du har malt over rutinene mine og bombet hele forsvaret mitt. Collateral damage. Du må forstå at jeg ikke bare kan reise meg uten videre, og at en kampestein setter spor større enn blåmerker på albuen. At det kommer til å svi ganske lenge. Håper det er greit.

lørdag 3. januar 2015

minus.

I Københavns gater blinker gatelyktene fortsatt i svarte sølepytter. Flagget på sjømannskirken er ennå ikke blåst i fillebiter. På Amager står det fortsatt en rød norsk miniordbok på en svevehylle, som graffiti som vanskelig vaskes vekk. I et annet hjørne av bydelen lander konvolutter med navnet mitt på i en annens postkasse, i en kjeller på Vesterbro står kasser med bøker og innrammede fotografier standhaftig side om side som gamle venner. Lenger ned i gata venter en forsømt kontorstol på bedre tider, og på Nørrebro holdes treningskortet mitt varmt av en flittigere bruker. 


Jeg er ikke der, men jeg er ikke forsvunnet. Åstedet har mine fingeravtrykk over det hele. København, takk for at du lot deg skrive opp på lista over de som tålmodig venter på at jeg skal bestemme meg for at det skal være oss for evig og alltid. Kanskje det blir oss. Kanskje det blir oss.

søndag 21. desember 2014

En ny avstikker

Jeg har lovet meg selv at du ikke skal få det siste ordet, derfor får du det første, bare så jeg er sikker. Og du skal vite at det ikke er av smerte, men fordi det helt til det siste var ditt valg at sirkelen ikke skulle sluttes og at vår historie ikke skulle bli en av de man finner i eventyrene og Hollywood-filmene. Like greit.

Lenge har jeg tråkket gjennom de samme gatene som da du var litt min. De baner samme veier som minner som har gravd motorveier i hjernen min, lett gjenkjennelige mønstre. Kjærkomment for meg som kommer et annet sted fra og hver dag er blanke ark, hvert halvår en ny adresse. Tanken på deg var gjerdet jeg kunne klamre meg fast til når trailere suste forbi.

De sier at for å få dagene til å virke lengre, skal man gjøre noe nytt hver dag. Bygge avstikkere til de trygge motorveiene, ukjente ruter som skaper nye minner og opplevelser. Det har jeg gjort, jeg har forsøkt å ta tilbake gatene som brøler navnet ditt høyere og høyere for hvert skritt jeg tar. Bygningen din har blitt et navigasjonsmerke på vei til Ingolfs Kaffebar. Det hjørnet der vi stod den gangen og jeg tøyset bort alt du sa fordi jeg visste at det fine ville være over så snart vi gikk hver vår vei, er bare en tom flekk på vei til Alt Mulig Gøy og Grunnen til at Jeg Flyttet Hit. Kafeen der du lærte meg dykkertegnet for OK trés bien er ikke lenger vår, der er du bare en på lista nå. Bare parfymen din vil jeg for alltid forbinde med deg. I hvert fall til jeg møter noen som bærer den bedre.

Kanskje du visste det og ikke kunne bære tanken på det, at alt det vår tilværelse tidligere hadde kretset rundt hadde mistet sin betydning, slik besettelsen av et boyband kjølner når man en dag får øynene opp for alt det fantastiske man har rundt seg og blir overveldet av hvor virkelig det er. Kanskje du bare aldri tillot virkeligheten å hente deg ut av drømmen. Da jeg hadde bestemt meg for å legge alle kjente gater og assosiasjoner bak meg må skjebnen ha sladret, for der var du igjen og truet med å slutte sirkelen. Så skjønt det hadde vært dramaturgisk sett, hvilken harmoni det ville ha skapt.

Men det var aldri oss. Det har alltid vært mer oss å stå på kanten av et stup, du med all din godvilje og jeg med alt mitt håp. Til syvende og sist er det bare håp som kan gi en mot til å flytte hele kroppsvekten over kanten, mens viljen er feig og flyktig og har lettere for å lene seg tilbake og si vent, vi tar det heller senere. Og det forandrer seg aldri.

Du kjører videre på motorveien og jeg spisser albuene og bygger min egen for å gjøre dagene lengre og mer minneverdige. Herfra fører alle veier bort fra deg.


søndag 14. desember 2014

the golden age is over.

Snart forlater jeg deg. Deg som har sett meg vokse, som har latt meg forme meg selv. Gitt meg alle muligheter. Og takken? Jeg stikker, som jeg pleier.

Men tro meg når jeg sier at det føles som brennende papir som smuldrer opp inni meg når jeg tenker på det. Og tro meg når jeg sier at jeg håper det blir oss to igjen, København. Jeg håper virkelig det, for aldri har jeg og aldri får jeg det så bra med noen annen.


La oss snakke mer om det når jeg har samlet meg litt.


fredag 19. september 2014

men aldri røde øyne.


Du kom alltid til dramaøvelsene i rød cabriolet og moren din hadde designersolbriller sommer og vinter. Jeg husker den røde ribbestrikkede høyhalsede genseren din med to svarte striper og hvordan du pleide å dra den ned foran på samme måte som jeg. Kroppen for stor, genseren alltid for liten. Det flakkende blikket ditt, eller kanskje mine øyne reflektert i dine. Jeg visste hvorfor du var her, av samme grunn som meg. Verden var ikke klar for oss, vi måtte søke til det ene stedet vi kunne eksplodere heller enn å implodere. Si at det var ikke meg, det var masken. Sprenge alle grenser de andre hadde satt.

Du var som meg, og det var uutholdelig. De andre hvisket om deg som stod i hjørnet med dyr hårvoks og ingen venner, og jeg husker at dine øyne søkte mine, så at jeg så deg. Så jeg lukket øynene. Alt annet enn å bli hvisket om, bli smittet med tapersyndrom (eller snarere at det skulle fylle hele meg, lekke ut av huden min så alle visste).

En dag hadde vi tatt deg inn, lekte spørretime, og vi så at fargen på genseren din hadde smittet av, røde striper på hvit hud. Revner etter for mange implosjoner.

Jeg prøvde å fange det flakkende blikket ditt, tenkte du ville sette deg som en sommerfugl på fingeren min. Men hvorfor skulle du det, når du visste at jeg ville knuse vingene dine som så mange ganger før.

Jeg så deg noen år senere. Du glitret i maisolen, svevde over asfalten, streifet meg ikke med blikket, men hadde det trygt festet på horisonten. Rød cabriolet, rød genser og rødstripete hud. Men aldri røde øyne.

mandag 28. juli 2014

takk.


Jeg sutter på en iskald kaffe latte, hodet veier et tonn i hendene mine. Sola brenner ubarmhjertig og presser meg ned på gress og i sand og på senga. Står over meg, lenker hendene og føttene mine sammen og spør, er du ikke glad for at jeg endelig er her? Er du ikke takknemlig for at du slipper å gjemme deg under tepper og dyner, men kan nyte mitt selskap fra morgen til kveld, er det ikke fint å endelig ha litt tid sammen?

Jo, sier jeg, det er klart, hva skal jeg ellers si? Jeg er takknemlig for at du vekker meg om morgenen og driver meg ut av huset hver dag på samme måte som at jeg er takknemlig for at jeg har en jobb og en utdannelse, for at jeg har råd til en Mac. Takknemlig på samme måte som for alt annet jeg har fått pekt ut som fantastisk og nødvendig. Takk for alt jeg ikke har bedt om, men fått allikevel.

søndag 29. juni 2014

skjevt.


Jeg lander på Kastrup i klart vær, men i hodet mitt er det tåke. Jeg har talt minutter i dager, og nå som jeg er her igjen svever jeg gjennom roen, svinser gjennom gater og rundt hjørner i blinde. Opp trapper og inn dører.

Men når jeg har vridd om nøkkelen bak meg går det opp for meg at alt er sånn jeg ikke husker det. Senga har strandet midt i rommet, blomstene har flyttet ut av pottene sine og rottet seg sammen på en stol. Bildene har lekt gjemsel og glemt hvor det nå var de skulle henge. Jeg skjønner tegninga, det er ikke her vi skal være. Hjemme er som alltid bare til låns, og det er på tide å levere det tilbake. Men ikke nå. I stedet fortøyer jeg senga ved vinduet igjen og pakker tåka tettere omkring meg. Bildene smiler skjevt til meg fra veggen.

tirsdag 17. juni 2014

blendet / post mortem.


Det skjer noen ganger, at man blir blendet av livet. Det skjedde i fjor sommer, og det var ditt liv jeg ble blendet av. Jeg forstod ikke, orket ikke å se, så jeg vendte hodet bort, kvalm av det plutselige lyset.

Sakte vendte synet tilbake, men du hadde forsvunnet.

– Jeg trengte bare litt tid i mørket, forklarer jeg.

Du forstår ikke, sier du, hva hjelper det å snu ryggen til lyset? Det er der allikevel.

Jeg forstod like lite, forstod bare kvalmen og higen etter litt tid og plass til å komme meg igjen. Mens du stod der i lyset og prøvde å slukke det i stedet for å vende ryggen imot.

Jeg forstår fortsatt like lite, mens du virker sikker i din sak. Håper du synes det er bedre sånn, at du synes det var ille nok, hva det nå enn var jeg gjorde. For jeg husker ikke lenger.

Jeg trengte bare litt tid i mørket. Det er alt.

torsdag 12. juni 2014

her er hele din fremtid.

Jeg står på gata foran oppgangen min. Døra smeller bak meg, og jeg skal aldri låse den opp igjen. Aldri sparke av meg skoene, sette fra meg veska på stolen ved veggen og slenge meg ned på senga med utsikt til himmelen og den blå bygningen med hvite karmer.
Kassene og koffertene er pakket, senga står på høykant inntil muren og er allerede støvete av bygningsarbeidet i bygningen ved siden av. Livet mitt er pakket ned, men ingen flyttebil kommer.

I morgen er det fredag. Jeg skulle egentlig jobbet i morgen, men de sendte meg en melding i morges, sa de ikke trenger meg allikevel. Igjen. Siden jeg sa jeg ville lete etter en annen jobb har det blitt fler og fler av de beskjedene. Jeg har sendt ut flere søknader, synes faktisk selv de var ganske bra hvis jeg skal være ærlig. De fikk meg til å føle at jeg kunne bidra litt, kanskje gjøre en forskjell. Jeg tror det er noe galt med mailen min, for jeg fikk aldri noe svar.

Jeg burde ha ventet på noen nå, noen som kunne hjelpe meg å dytte senga opp trappene til den nye leiligheten. Men Eva dro til Frankrike for en måned siden og kommer ikke hjem igjen før til jul. Anne er på ferie, ellers skulle hun gjerne hjulpet. Jeg orket ikke å spørre noen andre når jeg visste at jeg uansett hadde måttet sende melding og avlyse. Jeg fant aldri noen leilighet.

Jeg setter meg på en av flyttekassene og kjenner at den gir etter. Den er tydeligvis tom. Jeg drar av den brune tapen, og bare en hvit lapp ligger på bunnen:

vi har kuttet alle bånd for deg; her er hele din fremtid.

onsdag 29. januar 2014

ikke.


Jeg tenker på de visne blomstene som etterlot frø i fredfull dvale
Ventende på våren
Tenker på frøene
Trinne barnehender som vanner meg så flittig
Myke og frosne føtter som tripper forventningsfullt i håp om at jeg skal spire
Mens jeg ligger lat og latent
Hører vaggvisa för flyktbenägna på repeat
Håper at Håkan orker å synge meg i søvn resten av sitt liv
Så jeg aldri behøver å våkne
Kjempe meg gjennom halvfrost, eksplodere ut av meg selv og la meg blende av sola
Utstå måping og gisp for at jeg til slutt maktet
Jeg gjorde det
Ikke

onsdag 18. september 2013

slukke lyset.


Det var den dagen jeg var så jævla trist. Det var sånn som det ofte er, at man ikke vet hvorfor man er trist. Samtidig visste jeg det jo. Rundstykkene hadde stekt for lenge, de var helt harde, jeg kunne nesten ikke skjære igjennom dem.  Eva hadde fortalt meg at Jonas skulle komme på besøk til helga, hun hadde tenkt på det, og hun ville være sammen med ham igjen selv om han hadde ligget med hun der svensken på jobben den gangen og gangene etter det. Hun hadde kjøpt blomster og alt mulig. Nynnet for seg selv mens hun helte opp en kopp kaffe til oss hver, én sukkerbit i hennes og melk i min, satte over en ny kanne. Jeg sa ingenting, bare reiste meg, subbet ut i gangen, tok på meg skoene og gikk uten å knyte lissene. Lukket døra bak meg selv om jeg visste hun ville åpne den igjen og rope hundre spørsmål ned i avgrunnen. Da jeg kom hjem var postkassa tom.

Jeg ringte Norwegians kundeservice. Jeg aner ikke hvorfor, jeg liker ikke å snakke i telefonen engang. Jeg hater det faktisk. Jeg latet som om jeg hadde kjøpt en billett til Barcelona og hadde angret, men at nå angret jeg ikke allikevel. Jeg ville til Barcelona, måtte se la Segrada Família før jeg døde. Det er like før nå, sa jeg.  Endetarmskreft. Vet ikke hvorfor jeg sa det. Hun spurte om bookingnummeret mitt, og jeg la på røret. Som om jeg har tid til å dra til Barcelona, jeg som er altfor opptatt med å ha et liv.

Neste dag kokte jeg et egg og glemte å gå på jobb. Så tenkte jeg ganske lenge på at det er veldig mange flekker man aldri kan vaske bort. Så slukket jeg lyset.