tirsdag 10. juli 2018

scene fra et samboerskap.

«Tenk at hvis jeg hadde blitt gravid da vi møttes, hadde jeg ennå ikke født», sier jeg over matbordet. Lam og grillet nykål på tallerkenen. Jeg snakker med mat i munnen, slutter ikke når jeg tar meg selv i det. Vi har kjent hverandre i en halv evighet. Du tåler det.

Christina er gravid, hun er flere måneder på vei, og det går så fort alt sammen. Men tenker jeg på hvor lenge det er siden du og jeg spiste middag i hver vår leilighet, er det år og dag til hun blir mamma og verden forandrer seg for alltid.

Føttene dine klamrer seg inntil stolbeina når vi spiser, de er så altfor langt unna. Bordet føles som om det er en kilometer langt, og jeg må strekke ut beinet så langt jeg kan for å nå deg. Blå sportssokker mot mine bare tær. Mykt dun på leggene dine. Du ser ikke opp, men flytter den ene foten litt nærmere meg.

«November var spennende», sier du, og smiler ned i tallerkenen. Jeg svarer ikke, vet ikke helt hva jeg skal si. Du merker stillheten, ser opp og sier «Det er jo ikke hver dag man møter noen!». Jo, tenker jeg. Det føltes i grunn som at jeg måtte møte en ny person hver dag ganske lenge. En evig runddans av forventninger, forhåpninger og håpløshet.

Det er annerledes nå. Det føles farligere, jeg har så mye å miste. Så mange følelser som endrer form fra dag til dag, blomster som springer ut og visner. Klumper i en lavalampe som smelter sammen og flyter fra hverandre. Hver dag er du min, hver dag kan jeg miste deg. Du er min, men jeg kan aldri eie deg.

Dine gnistrende blå øyne som møter mine bassenggrønne. Hav og himmel. «Jeg vet ikke, jeg», sier jeg. Men jeg vet jo. «Jeg tror jeg synes det er mer spennende nå».

onsdag 21. mars 2018

feberen.


Feberen kommer snikende, vulgær og med onde motiver. Jeg kjenner den igjen, den får det til å renne iskald væske gjennom hele kroppen, den setter skylapper foran øynene mine så alt jeg kan fokusere på er hvordan det føles.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare angsten – kanskje mest som demoner som inntar kroppen min og gir meg feber. De sier at jeg må gi meg, spiller skrekkscenarier for meg, en fremtid med smerte og nederlag og ensomhet. Sier at det er best at jeg gir opp nå, for det kan bare gå én vei uansett.

Så lett det hadde vært å gi seg. Kapitulere og si ja, dere har rett.

Jeg kan ikke skrive fint og utførlig om angst. Det oppleves for sterkt, og jeg blir redd for at det jeg skriver skal lyde sant. Som om det er intuisjonen som snakker, men at jeg har fortrengt den. At det jeg har valgt og velger hver dag egentlig ikke er riktig. Det er min største frykt, og det har hjernen min naturligvis fanget opp.

Kroppen min vil beskytte meg, og det viser seg at det mest skrekkelige, nedverdigende og smertefulle jeg kan forestille meg å oppleve er kjærlighet som går i stykker. Så kroppen prøver å skåne meg så godt den kan, men med skitne triks og onde knep. Og alt jeg kan gjøre er å holde ut, vente til frykten har rast fra seg, spilt opp alle skrekkscenene i repertoaret. Fått meg til å tvile på alt. Først da kan jeg kjenne ro og trygghet igjen.

Og vente gjør jeg.

For ikke søren om angsten skal bestemme at jeg skal sitte alene for alltid når jeg vet at jeg har noe så himla bra denne gangen.

Så jeg må klamre meg fast til mantraer. For når man velger med hjertet tar det tid før hodet klarer å henge med. Og visst gör det ont när knoppar brister. Og alt det der.

fredag 16. mars 2018

sitte stille i båten.


De siste månedene har sendt meg ut på dypt vann, og jeg har sittet så innmari stille i båten. Fulgt med på bølgene, lyttet til vinden. Ventet på stormen. Det er ufattelig slitsomt å vente på katastrofe, og ofte har jeg villet hoppe uti, gjøre kort prosess.

Jeg har vært så redd. Plutselig har jeg alt jeg har ønsket meg, og ingenting er mer skremmende.

Det begynte med en egen boks med mine ting på en annens bad. En pose med klær på et soveromsgulv, så en koffert, så en hylle i et klesskap. Og nå bor jeg her. Snart står min sofa der hans gamle stod, mine bilder ved siden av hans, mine planter overalt. Våre nye møbler som skal skrus sammen.

Jeg har så mye å miste nå. Så mye å frykte. Men fy flate så godt det er å være hjemme.

fredag 29. september 2017

du igjen.

Det er slutten av september og en hel sommer har kommet og gått siden sist vi så hverandre. Det siste minnet jeg har av å være sammen med deg er en gnagende følelse i brystet som ikke ville forsvinne, og som så endelig forduftet på sekunder. Etter at du ikke lenger ville sove sammen, og så bad meg møte deg på Vår frelsers gravlund hvor du kastet restene av oss i søpla.

 Jeg aksepterte det. Sånn er spillet sa jeg, mens jeg gravde i grusen med en pinne. Du gråt. Jeg sa jeg fortjente bedre. Jeg mente det halvveis.

Nesten fire måneder senere trasker vi side om side gjennom sprakende høstløv.  Jeg hadde glemt lukten din. Den litt for sterke parfymen. Som med så mye annet ved deg tenker jeg at den føles velkjent, men at jeg gleder meg til å kjenne en mer behagelig lukt. En lukt som er kravløs der din setter sansene på helspenn. Jeg er lettet over at den lukten ikke lenger må tilhøre meg. Det er sant.

Det får meg til å slappe av. Når armen din sneier min rykker jeg noen desimeter unna. Når vi setter oss på kafé sklir jeg langt ned i stolen uten å tenke på holdningen min mens jeg babler om jobb og venner. Alt du har gått glipp av siden sist. Jeg trenger ikke å bry meg lenger. Det er sånn det føles.

Når jeg sender melding neste dag og spør hvordan du syntes det var å ses på den måten, sier du at det var merkelig siden du er vant til at vi omgås som par.


Og da vet jeg at jeg har vunnet.

tirsdag 26. september 2017

fire måneder på forskudd.

Jeg er tjueni år. Hver dag går jeg på jobb og krysser av punkter på lister, lytter under møter, skriver notater. Har en konstant følelse av at det er noe jeg bør gjøre, men kommer ikke på hva. En idé som ville fått de andre til å nikke begeistret svever foran nesetippen min, men jeg klarer aldri å fange den. Tør kanskje ikke å gripe den. Hører på andres forslag og slakter dem i hodet mitt. Prøver å moderere meg når jeg foreslår en middelvei, men hører selv at jeg sabler ned ideene som sikkert er gode som de er. Jeg føler meg som et whack-a-frog-spill, en som slår ned de som stikker hodet frem.

På speilet på damedoen på jobb står det en post-it på speilet: Du er god nok som du er. Ha en fin dag! Den har en av de gamle karene klistra på for tull, men alle damene synes det er koselig. Den lappen erter meg. Kan man egentlig være god nok som man er hvis man ikke engang kan etterleve Kardemommeloven?

Om under fire måneder fyller jeg tretti år. Det er mange som sier at man lærer å gi mer faen da. At man blir mer trygg på seg selv. Jeg håper i det stille at livet er litt som årstidene, og at jeg er på vei inn i en veldig lang høst. Jeg som blir stresset og deppa av den ekstroverte sommeren med alt man skal rekke og oppleve. Sommeren som verken gidder å sove eller jobbe. Ingen faste rammer. Kanskje det er der jeg har vært de siste årene. Sagt ja til alt, redd for å gå glipp av noe eller falle utenfor fordi YOLO.

Naturen er så fin når den dør. Jeg håper at det nye årtiet sender meg kortere dager og skarpe farger, store følelser og melankoli. Det er der jeg hører hjemme. Det er der jeg vil bo.


En ting til: jeg håper man blir litt varmere og litt snillere med alderen også. Det er alt jeg ønsker meg til bursdagen min.

torsdag 27. juli 2017

samme gamle krig.

Sommer igjen og mattheten klamrer seg fast som en lenke rundt foten. Nok en gang bryter det ut en krig inni meg som får meg til å minne mest om et barn som klager over at det er sultent, men som nekter å spise maten som blir satt frem.

Hele sommeren har jeg lopper i blodet, men er som fastspent i sofaen. Tiden står stille mens den løper av sted. Jeg burde gå ut, gjøre noe, få sol på kroppen, men ingen er hjemme og de som er det har sikkert planer. Gresset er tørt og kroppen er klissete. Jeg vil bade, men det er for kaldt i lufta. Det er varmt i lufta, men jeg vasket nettopp håret. Kunne gått en tur, men jeg har vært overalt. Jeg har gjort alt. Jeg står på flyplassen og vil allerede hjem.

Jeg er en feit flue som kaster kroppen dovent mot vinduet. Det er ingenting nytt under sola.


I morgen skal det regne, om noen uker er det skolestart. Da kan jeg hvile.

torsdag 6. juli 2017

alt du sier jeg ikke er, er jeg.

Den jeg var med deg var meg. Skjørt og fake pelsjakke hånd i hånd med deg forbi grønne, blå, røde allværsjakker. Indierock fra totusenogsju på Spotify og bananpannekaker hver søndag. Jeg var alt det der, blant annet. Du likte det.

Det er mye annet jeg er, hvis jeg skal tro deg. En remse Flax-lodd uten gevinst. En uke uten helg. Bridget Jones’ beige truser. Du likte det ikke.

Jeg er den samme, men jeg er ikke til å kjenne igjen. Jeg går på jobb og sier ja ja ja til brystet svir av stress, jeg inviterer til vors og har falske øyevipper fra Japan på. Jeg har kjøpt spraglete rosa treningstights og ekte tursko, ikke bare joggesko. Flere ganger i uka, minst tre, trener jeg cardio, yoga og zumba til kvalmen presser seg på og leddene verker. Så legger jeg meg på sofaen og ser en million episoder av Sex & Singelliv og spiser gulrøtter. Jeg henger sjelden med venner.


Jeg vet ikke helt hvem jeg er lenger, men det viktigste er at du ikke gjør det heller.

torsdag 29. juni 2017

implosjon / to minus én.

Hipsterbaren ved siden av der jeg bor har gigantiske vinduer. Hvis de tatoverte bartenderne som jobber der har vært oppmerksomme, har de sett meg gå hånd i hånd med en høy fyr med briller i snøen, i vårsola, med paraply og med digre poser med vasketøy på slep. Utallige ganger frem og tilbake.

Hvis de har fulgt nøye med, har de lagt merke til at jeg går alene nå – og ikke på langt nær like ofte. Jeg går andre veier, så godt det går. Jeg så ham på gata forrige uke, og hjertet banket så fort, så hardt, så plutselig, mens han ikke ante at jeg var der – bare noen meter unna.  Det føltes som å bli slått ned på åpen gate.

Skulle ønske noen hadde slått meg ned akkurat da, foran øynene hans. Kanskje han hadde syntes synd på meg, kommet løpende, lagt armene rundt meg og kinnet sitt mot hodet mitt. Men han så meg ikke.

Han gikk kanskje hjem og spilte gitar, kanskje hjem til en annen hvor middagen allerede var klar og stod på bordet da han kom.

Jeg går andre veier nå, og helst holder jeg meg hjemme. Ligger urørlig på senga og vet at jeg redder verden lite grann. For hva om jeg hadde gått ut nå, møtt noen jeg kjente, smittet dem med håpløsheten min, forvandlet dem til en svart klump?

Jeg er en udetonert bombe. Trykket inni meg gjør huden stram, og musklene i ryggen er harde mot det myke sengeteppet. Et lite rykk i fingeren kan slette alt liv.


Så jeg ligger stille og venter på det uunngåelige. Noe må skje. Noe må skje. Noe må skje.