tirsdag 27. september 2016

the lobster / frihet i et fengsel

Jeg må skrive litt om The Lobster. Altså filmen. Jeg så den i helga, og den var så absurd at hjernen min liksom klødde litt i etterkant?!

I grove trekk handler filmen om et samfunn der det er ulovlig å være singel. Blir du singel har du sendt på en institusjon og har et visst antall dager på deg til å finne en ny partner, og klarer du ikke det blir du forvandlet til et valgfritt dyr. Tåpelige trekk som nærsynthet eller å ha et spesielt pent smil kan avgjøre hvem som finner sammen.


Etter et feilet forhold flykter hovedpersonen i filmen fra institusjonen og slår seg sammen med en flokk einstøinger som lever i skogen. Men også dette samfunnet har sine egne leveregler, og de som innleder et forhold med en annen blir straffet med lemlestelse.

Jeg skal ikke røpe mer enn som så, men anbefaler alle til å se filmen – i fred og ro, for den kan fort bli litt monoton.




(Kilde)

Filmen er en satire på hvordan det er lagt opp til at man skal leve som par i dagens samfunn, og på reglene som gjelder selv for de som velger å leve livet sitt på annet vis. Den gjør det tydelig hvordan det bak friheten vi tror vi har skjuler seg klare normer for hvordan man skal leve livet sitt, forkledd som sunn fornuft.

Fullfør videregående, ta en utdannelse, finn en partner og slå opp med dem igjen, rot litt rundt, men sørg for å ha en partner innen du blir 30. Kle deg feminint, men ikke for utfordrende. Still krav, men ikke vær masete. Kjøp din egen leilighet så du ikke kaster penger ut av vinduet.

For hvilken rolle spiller det vel om du har det bra underveis? Sånt sentimentalt føleri har ikke de store gutta tid til.

Vel, jeg sier som Izabell: Fuck de store gutta.


Aldri slipper man helt unna samfunnsnormene, men til ekkoet fra de tomme truslene om fatale konsekvenser tar jeg mitt korteste skjørt på og den lange veien hjem. Alene.

fredag 16. september 2016

to år.

Det er to år og fire måneder siden jeg leverte masteroppgaven min. En oppgave jeg sto over øl for, droppet fester for, byttet bort lørdag mot enda en ukedag for. Det betyr at det er to år og fire måneder siden jeg holdt på med noe som føltes rett, til og med viktig.

Jeg flyttet til Danmark da den danske krona stod i da utrolige 121 NOK, og finanskrisen var i full galopp. Mens mine norske venner ble ferdige med studiet og fikk gode, stabile jobber, stupte jeg med hodet først inn i det danske dagpengesystemet sammen med arkitekter, statsvitere, og humanister som meg selv. Vi var en skare av akademikere som hadde visst i mange år at det egentlig ikke var bruk for oss, men som ble fortalt at vi ved bruk av noen smarte knep kunne lure arbeidsgivere til å tro at vi var akkurat den de trengte for å nyte evig suksess.

I virkeligheten var det vi som ble lurt til å ta jobber med altfor lav lønn og dårlig ledelse, og trosse alle instinkter (sikkert PMS) og dårlig magefølelse (det kan man jo få når man har PMS) og prise oss takknemlige over å være så heldige å ha fått en jobb. For en lykke!

Seriøst. Bare alle ”sølv er intet nederlag” er verre. For det finnes jo ingen andreplass i jobbsøking. Det finnes ingen trøstepremie. Det finnes bare en følelse av å være en fisk med kroken i kjeften som blir sluppet ut blant pirajaer igjen. Det finnes bare oppfordringer til å ”ta det som en erfaring” og forsikringer om at ”det blir sikkert din tur snart.”

Legen min er forsiktig med å sykeliggjøre meg, men skrev ut en sykemelding for å gi meg ro og tid til å komme meg på beina igjen. Følelsen kan kanskje sammenlignes med å ha blitt fisket ut av den pirajadammen og plassert i et eget akvarium. Trygg, men uten noe sted å ta veien.


I dag fikk jeg enda et avslag, på en jobb faktisk hadde jævlig lyst på. Med ordnede forhold og ferie og bra lønn og hele pakka. Og jeg vet jeg hadde gjort en skikkelig bra jobb. Og de visste det også. Men jeg fikk bare andreplassen og ingen sølvmedalje – igjen. Jeg kunne utsmykket et helt museum med alle sølvmedaljene jeg ikke har fått. Og nå tror jeg snart grensen min er nådd. Jeg tror kanskje det er nå jeg skal si takk for kampen og trekke meg tilbake.

onsdag 31. august 2016

du kommer til å kræsje.

Det går bra når jeg våkner. Jeg er selvfølgelig trøtt, men søvnen konkurrerer mot en kløe etter å kjenne kald parkett under føttene og slurpe i meg kaffe mens jeg sminker meg sakte på badet. Kløen vinner hver gang.

Jeg danser ned Ullevålsveien med musikk på ørene. Vel er dagens første kaffekopp god, men ingenting kan måle seg med dagens første musikk, helt sant. Når hodetelefonene er på og ingenting står mellom meg og musikken, når den får min fulle oppmerksomhet og taler til meg som en prest i kirka, da eksploderer jeg nesten.

Når jeg kommer til Rådhusplassen begynner det å demre for meg hva som skal skje.

Jakka på hengeren og hendene slapt på tastaturet og det er altfor sent å angre.

Resten av dagen lever jeg som George Clooney og Sandra Bullock i Gravity når de svever fritt i verdensrommet og febrilsk og feberaktig prøver å holde fast i noe for ikke å flyte lydløst ut i rommet. Jeg vet oddsene er dårlige. Jeg vet det – hvis jeg er heldig – blir en helvetes tur ned, og på et eller annet tidspunkt må jeg kræsje.

Det er nedadgående spiraler og blindveier jeg har gått femti ganger. Det er berg-og-dalbaner som aldri stopper. Det er nok til å få meg til å tenke at nå gjør jeg det. Nå tar jeg av den elendige hjelmen.


Men jeg gjør det ikke. Jeg svever videre inni glasskuppelen. Gir etter for kløen og danser gjennom byen til jeg trasker ned de samme blindveiene igjen.

tirsdag 23. august 2016

nedleggelse.

Jeg hadde tenkt til å skrinlegge hintene jeg har slengt din vei
om at jeg ikke skal på jobb i morgen
og at jeg kanskje ikke bare vil hjem til deg for å prøvesitte den nye sofaen din

Jeg hadde tenkt til å lukke den døra
vet ikke engang om det var en glipp eller
om den faktisk stod på gløtt

men

siden ingen lepper er blitt kysset uten at noen var litt f r e m o v e r l e n t
og villig til å styrte med huet først
kan jeg jo like godt kaste meg ut i det


Jeg mener, kanskje jeg lander i senga di for alt jeg vet

onsdag 17. august 2016

tungvekter / skuddsikker

Det er onsdag ettermiddag og jeg står på SATS med vektstanga på skuldrene og tårer som blander seg med svetten på kinnene. Plutselig er det ikke bare på barer og på jobb og i parker det skjer, kaoset har boret seg ut av brystet og festet seg som en tatovering i panna. Til allment skue, bokstavelig talt in your face, men jeg har i grunn vennet meg til den.

Jeg stusser litt over at det ikke føles rart eller flaut, men det er bare å fortsette, løfte stanga over hodet og ned på brystet igjen mens jeg kjenner den våte saltsmaken i munnen. Ikke engang dét engasjerer eller skremmer meg. Til og med et mindre sammenbrudd på en offentlig plass kan jeg ha en ironisk distanse til.

Jeg avlyser en avtale mens jeg står i garderoben og går hjemover. Fisker opp hodetelefonene fra treningsbagen selv om jeg ikke orker å høre på musikk. Legger dem rundt halsen og det føles bra, trygt, som å ta på seg en hette eller bore ansiktet ned i et tjukt skjerf.

Du kan kalle meg mange ting. Et punktert dekk, en lekk flaske, et skadeskutt barn. Men hvilken rolle spiller det når ingen kan lappe, lime, sy eller bandasjere meg?

Jeg løfter stanga igjen og spytter ut en munnfull med saltvann.

torsdag 4. august 2016

om å bite seg selv i halen.

Det er sommer, det er melankoliens tid for meg. Ustoppelig kløe og svie på de mest abstrakte steder er ikke uvanlig. Men i år føles det likevel annerledes.



Det har gått over sju måneder siden jeg flyttet tilbake til Oslo. Sju måneder og mye og ingenting har skjedd. Motivasjonen var å finne fokus, å få stabilitet, finne roen til å satse alt på det jeg engasjerer meg for. Antok vel bare at det ville komme til meg, at en flamme ville vekkes i meg og at jeg ville brenne for noe igjen. Men det er kaldt som graven der inne. Riktignok snakker hodet og hjertet for en gangs skyld samme språk, det er bare synd at det språket er jibberish og at jeg umulig kan finne hode og hale i hva som blir sagt. Hva jeg skal gjøre.

Det gjør meg urolig. Jeg analyserer i alle hjørner og himmelretninger, og selv om jeg selv føler jeg sitter med alle svarene, hjelper de meg ikke videre. Det er som om hjernen er en labyrint full av blindveier og at det er umulig å fullføre en eneste tanke eller handling. Jeg kan ikke forklare det tydeligere enn som så. Det er rett og slett så langt jeg kommer.


Siden alle analyser og resonnementer biter seg selv i halen er det umulig å komme videre, å bryte ned murene i labyrinten. Det trengs større krefter enn min egen haltende vilje og motivasjon. Jeg har bestemt meg for å spørre, en gang for alle, om ikke noen kan hjelpe meg litt på vei, og det er takket være P2s podcast Terapiskolen (anbefales!) . Det føles litegrann som at noen endelig har gitt meg et puff i en eller annen retning, og i mangel på bedre forslag får jeg bare se hvor det bærer.

fredag 29. juli 2016

i fritt fall.

”Du er ute og sykler, Bettina”, sier en bekjent til meg når jeg forteller hvordan det står til. Jeg hører at det er sant, og det er en lettelse å høre noen si det jeg tenker på konstant og som tapper meg for energi. Jeg er ute og sykler, og er livredd for å havne i grøfta.

Det er derfor jeg stirrer på tomme Word-dokumenter i timevis hver dag og det er derfor det svir litt et sted i brystet nesten hele tiden. Mens jeg venter på en løsning, et tegn, en frelser, hva som helst.

Jeg kan nesten ikke beskrive hvor mye heller jeg vil lete etter en perle i en sandkasse enn å bli plassert på et tomt kontor med tusen forventninger, men ingen plan. Etter å ha klatret i flere år med både styrke og stahet, har hele sandslottet rast sammen og alle rammer har forduftet.  Frustrasjonen er grenseløs.

Jeg har alltid trivdes bedre i stigninger enn i fritt fall. Farten skremmer meg, og det er når jeg vet hva jeg skal strekke meg etter jeg får superkrefter og murene inni meg rives. I fritt fall vet du aldri hvor du skal sikte eller hvor du lander.


Lammet av panikk er jeg ute og sykler og husker ikke hvor bremsene sitter. Det er ingen i sikte som vet, som husker, som bryr seg. Jeg er ute og sykler og styret vingler og jeg lurer på hva som skjer når jeg havner i grøfta. 

onsdag 13. juli 2016

det beste vi får til.

Jeg er tjueåtte år, da mamma var like gammel som meg hadde hun en ettåring på armen. Om et år skal hun være gravid igjen.

Jeg surfer fortsatt på bølgen etter mastergraden min, søker job hvert halvår og drikker ølslantene som er igjen etter vors mens de andre går på do for siste gang og kler på seg kåper og skjerf. Ingen av oss røyker, så jeg er ikke redd for å få aske i munnen.

Mormor har røyket siden hun var fjorten år, og det er den sensurerte versjonen.

Vi er barn av vår tid, har fulgt foreldre og læreres råd og formaninger. Beveget oss utenfor rammene, men bare til de trygge sonene. Som å få barn som 18-åring (tross alt bedre enn ingen barn, og det var jo nesten innenfor ekteskapet), haike til rockekonserter (det viste seg jo egentlig å være ganske bra musikk sånn tretti år senere) og flytte til utlandet (og så hjem igjen – med en mastergrad I bagasjen). Vi er flinke jenter. Vi er glade for at ting ikke gikk til helvete eller at vi falt utenfor.

Eller – det stemmer ikke helt. Jeg holder fortsatt pusten.


Jeg er så utrolig nervøs for at det ikke skal ordne seg. Og tanken på at alle bitene skal falle på plass over natta gjør meg ikke mindre vettskremt, overbevist om at det ikke finnes et jeg uten smerten og frykten. Har liksom følelsen av å ha noe mellom tennene, og samfunnet nikker og peker og skraper på tennene sine for å få meg til å forstå hva jeg skal gjøre. Hva skjer hvis jeg rett og slett ikke gidder å lystre? Finnes det en slik virkelighet? Den kan vi tygge litt på.

fredag 1. juli 2016

bak oss er en blindvei.

Det er torsdag og vi har leppestift på munnen og øl i hånda og et stempel på håndbaken. Et stempel som skal ta oss med tilbake i tid. Vintage Jazz har plakaten lovet oss, og det lover godt for våre loslitte sjeler.

En kvinne står foran oss. Med kort kjole og pumps og skjerf surret rundt hodet matcher hun de drømmende, sensuelle og vemodige tonene perfekt. Det skurrer noe jævlig, og jeg snakker ikke om lydkvaliteten. Et jordskred utløses inni meg.

Det henger ikke på greip, eller det gjør det, og det er det verste av alt. Jeg tenker på Trump, jeg tenker på Brexit, jeg tenker på alle som drømmer seg tilbake. Til enklere tider, tider da kyr spiste gress og folk var til å stole på og det mest opprørende man kunne tenke seg var at han ikke skulle ringe og man måtte ta til takke med beiler nummer to. Folk avgir stemmen sin, gir livet sitt og tar andres med seg for å dra tilbake dit, og vi albuer oss gjennom mengder av mennesker som alle vil samme vei. Tilbake.

Men vi stanger i veggen. Man kan ikke gå den veien. Alle som har prøvd å bli sammen med en eks igjen vet det smertelig godt. At ting aldri kan bli som de var, men at man derimot kan bruke alle sine krefter på å legge stein på stein for å skape et solid fundament så ikke alt raser sammen igjen. Men denne gangen vil fundamentet se annerledes ut. For man har lært seg en ting eller to om byggeteknikk på veien, brukt pinlig mange timer på Pinterest og kanskje blitt litt flinkere til å både svelge kameler og stille krav siden sist. Eller ikke. Og da raser det sammen igjen, og det er ikke annet å gjøre enn å grave seg ut av ruinene og gå hver sin vei.

Uansett hvor høyt man ønsker det kan man aldri gå tilbake. Det kan aldri bli det samme. Også selv om det betyr at man aldri kan lese Harry Potter for første gangen igjen. Det går ikke. The Beatles vil aldri slå igjennom igjen.


Så vi må bevege oss videre. Ikke gjøre gamle ting great again, men gjøre noe great til en forandring. Kan vi ikke si det? Flott, takk. Da dropper vi Vintage Jazz og murer og åpner noen flere abortklinikker og forlenger pappapermen. Og får inn litt Samaris. Og så kjører vi.