søndag 19. juni 2016

onsdag 15. juni 2016

baklengs inn i fremtiden.

For et år siden: Vi går hånd i hånd over Djurgårdsbron som første gang vi møttes. Ser tilbake på en tid som bare var for noen måneder siden; så kort tid kan det ta å skrive historie sammen. Kjøper thaimat og småhutrer i juniskyggen, jakter på de siste solstrålene når det blir for kaldt. Legger oss under samme dyne når vi kommer hjem. Planlegger en fremtid som aldri skal komme. Som aldri kom.

Det er julen 2015 og jeg har stirret ut av vinduet på snabbtåget i fem timer uten å se annet enn skygger og skog druknet i tårer. Kjent samme kramper i kroppen i et år som forteller at den beste tiden har kommet og gått og det er min egen skyld. Jævla gambling-gener som alltid pisker meg videre med friskt mot og bange anelser.

Jeg vet ikke når jeg sist følte eufori. Tror kanskje toppene mine kom for fort og konsentrert. Eller kanskje det er sånn å bli voksen; at man peller på gamle skorper og bare har et vagt minne av smerten. Kanskje det ikke spiller noen rolle. Men jeg kommer ikke unna at jeg har en synkende følelse av at lørdag har blitt til søndag, at det ikke er noen vei tilbake til dansegulv og blodige knær nå, og at jeg skal synke ned i godstolen og aldri komme meg opp igjen. At jeg skal bli en som ser i gamle fotoalbum og peker på mennesker som var lykkelige, men først visste det da det er for sent. Det er allerede for sent.


Jeg skulle ønske jeg kunne kjempe imot. Virkelig. Og jeg prøver. Kalenderen viser at jeg prøver jævlig hardt å gjøre sånt jeg kan huske, sånt jeg kan fortelle om. Men når jeg våkner er  hukommelsen et sort hull og tilbake er bare kløen og de gamle skorpene. Når jeg våkner skriker hjernen etter å få fri. Når jeg våkner angrer jeg alltid med det samme.

søndag 12. juni 2016

slumre for evig.

Jeg tenker ofte på denne plassen, dette magiske rommet der ordene får fare fritt. Det hjelper meg å sortere tanker og inntrykk å tenke over hvordan jeg hadde skildret dem for dere få der ute som leser det jeg skriver. Hvordan hadde jeg sett tingene gjennom stjernekikkerten?
Jeg har skrevet et hundretalls linjer for så å slette dem. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive. Kanskje fordi jeg delvis har glemt hvordan. Men fremfor alt fordi jeg ikke klarer å fange tankene mine. De løper fra meg som antiloper, umulige å holde tritt med. Så fort jeg nærmer meg for å se ting klarere, fordufter de og alt som er igjen er en glissen savanne og gnissende gresshopper.
Det må være Oslo sin skyld. Å være tilbake føles litt som å få et ullteppe svøpt rundt seg etter å ha småfrøset i en halv evighet, og bli slått helt ut av den plutselige varmen. Den gjør meg omtrent like brukbar som en bukse uten glidelås.
Så jeg fortsetter uten et mål. Uten å se hva som skjer rundt meg, fiksert av noe som så snart jeg får øye på det forsvinner ut av synsfeltet igjen.

Det funker ikke Iengden. Nå skal jeg igjen finne ut hva i alle dager jeg vil bli når jeg blir stor, og sjefens peptalk for fremtiden var “Hold deg til det du er god til”. Fett.


Da går jeg ut fra at jeg bør begynne å skrive litt igjen, da.

søndag 13. mars 2016

fremad mars.

20. desember sitter jeg på en restaurant på Alexander Kiellands Plass og griner ned på pizzarestene mine. Ikke at det å gråte er noe nytt, jeg har felt utallige tårer det siste året. Jeg hadde bare trodd at det skulle bli slutt på det når jeg kom meg videre. Eller tilbake, jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig har gjort. Jeg vet bare at jeg har fått nok og at jeg ikke kommer til å vinne uansett hva jeg velger. Et lykkehjul uten premier.

5. januar kaster jeg mammas mat og velmenende ord og de resterende minnene fra nyttårsaften i sjakta og drar til København, som jeg trassig velger å kalle ”hjem”. Hjem til København. Det høres bra ut, riktig til og med. Men gatene der har vokst siden sist, det er som å komme hjem fra ferie og oppdage alle møbler er borte. Det som gjorde hjemme til hjemme. Men menneskene, de var fortsatt mine, og trygge pannekaker og hundre kopper kaffe forsikrer meg om at jeg hører til tross alt.

12. mars har tåka begynt å lette, og jeg kan forsiktig begynne å se fremover. Men det er så uklart der fremme, vanskelig å bane en ny vei, så jeg lar meg selv føres tilbake til tomme ølbokser, flakkende blikk og dundrende dansegulv. Jeg pleide å lengte etter dette livet, trodde jeg savnet det også. Nå holder jeg det ikke ut. Holder det virkelig ikke ut et sekund til.

For man kan ikke gå tilbake. Vinteren kan ikke unnslippe sitt eget mørke og høstbladenes forsøk på å klamre seg fast til tronen er forgjeves. Man må rekke henda i været, la håndjernene smekkes på og gi plass til det nye. La lyset kjempe til seg enda litt mer visningstid på himmelen for hver dag som går, bli slått av hvor mye mer intenst grønne bladene er i år enn i fjor og året før det og året før det. Tatovere "fremad mars" på hjernen og aldri glemme at våren kommer til slutt.

torsdag 3. mars 2016

i feel the weight.

Dette er en så veldig rar tid. Karrer til meg de mulighetene jeg kommer over, sliten av å stå utenfor, fri men fattig. Snubler fremad i alle retninger.

Jeg føler meg som denne spillelisten: skjelvende, smådesperat, hviskende at det ordner seg snart til ingen som vil høre på mens jeg rister på hodet.


søndag 28. februar 2016

motlys.

Jeg trasker rundt i oslogrusen, de samme gatene som da skoene mine var fem numre mindre. Allikevel, flest nye gater. Drivet er et annet nå, jeg vil dit det er liv, lys og en tilværelse langt borte fra blinkende, skrikende skilt og rulletrapper. Men jeg ser ikke opp, smelter bare inn i omgivelsene og flyter ubemerket ut av dem igjen. Som for å si at jeg er her, jeg mener, jeg skal bare hente noe jeg glemte, vi ses senere.

Lenge har jeg villet være med. Stå i bakgrunnen, men like fullt være med. Ikke noe galt med det, altså. Det er bare ikke den jeg er, jeg er ikke den jenta i klassen. Jeg var hun som dirigerte folk på plassene sine mens læreren hentet kaffe, hun som rakk opp hånda og hadde alle de riktige svarene, korrekte eller ei. Blendende som en lyskaster. Irriterende og ubehagelig, men med en viktig funksjon tross alt. Skulle gjerne sagt at jeg nesten har glemt hvem jeg egentlig er, men det ville vært løgn. Er ganske sikker på at jeg fortsatt er den jenta.

Det er bare så mange andre lys som er tent nå, vet ikke hvor min plass er lenger, de skinner så sterkt alle sammen. Lar meg selv støve ned i et hjørne. Det er en plass tross alt, selv om det ikke er der jeg helst vil stå. Har meninger, klart, men tross alt ikke så mye jeg skulle ha sagt. Glad i grunn for å ha en plass.

Sånn føles det nå. På vei til å plasseres et sted der ingen andre gidder å stå. Og de  andre skinner om kapp, helt klare på hvor de hører til. De tar plassen jeg før trodde jeg skulle ta.

Jeg pleide å skinne som en lyskaster. Irriterende og ubehagelig, men med en viktig funksjon tross alt.

lørdag 20. februar 2016

solen roterer rundt sin egen akse.

København hviler i en dyne av tåke, og byens beboere har tydeligvis bestemt seg for å bli i sine lune senger, de også. Bare noen få stakkarer er blitt sendt ut for å kjøpe rundstykker og kanelsnegler hos bakeren, med oppslåtte krager og fikserte blikk. Gleder seg til lange, tause frokoster og god tone.

Jeg har spist en frokost som hadde gjort mamma stolt, hjemmebakte rundstykker og kokt egg og frukt og kaffe. Søndag for andre dag på rad, jeg merker ikke forskjell på dagene lenger. Pleide å skamme meg over at jeg satt hjemme i helga. Omvendt fylleangst. Men jeg prøver å skyve det til side nå, tenke at det er greit siden jeg tross alt var på konsert på tirsdag og på middag torsdag, og på fredagen var det jo fredagsbar med studiet. Mer kan man rett og slett ikke forvente når man er alene i utlandet uten nettverk og må bruke all sin kraft på å lirke til seg avtaler og nye bekjentskaper. Da må man ta en pause i helgen. Hvile.

Problemet er bare at jeg vil mer, jeg har så mye energi, så mye angst som driver meg ut av senga og ned de fire etasjene og ut på gata. Det er målet, å komme meg ut på gata. Da er jeg på vei, det er ikke så viktig hvor jeg går derfra. Så jeg begynner å gå, og jeg kan nærmest kjenne byen grøsse brydd, som når dyna er litt for liten og det siver kald luft inn et eller annet sted rundt føttene eller korsryggen. Så jeg går der lutrygget som en stor unnskyldning. Eller et spørsmålstegn.

Jeg sjekker mobilen når jeg kommer til søerne, og han ønsker meg god morgen. Jeg kjenner en varme spre seg i brystet, både glede og stolthet. Det er meg han tenker på når han våkner. Jeg lar varmen leke i brystet mens jeg tenker ut et svar. Bestemmer meg for bare ”God morgen! Har du noen spennende planer i dag?” Får tilbake en liste over jobbgreier som skal gjøres og middag hos familien og det blir kald front i brystet, hjertet fryser til is inne i buret sitt. For jeg har ingen planer. Jeg har bare en stor bunke ikke-planer på pulten. Jeg skal ikke lese pensum i andre enden av rommet mens han jobber. Jeg skal ikke sette på kaffen og ta med en kopp til ham når jeg synes han bør ta en pause. Vi skal ikke gå ned trappa sammen til bilen hans og kjøre sammen til foreldrene hans. Jeg skal ikke møte dem. Nok en gang skal jeg ikke møte dem.

København glipper med øynene, sola kjemper seg frem gjennom skydekket. Selv om det stakk, måtte jeg svare at det hørtes hyggelig ut og prøve å høre ut som at jeg mente det. Så det uunngåelige, som en irriterende reklame som dukker opp på mobilen hver gang du går inn på en bestemt app:

Mmm men jeg ville ønske du var her hos mig under dynen! :)


Følelsene mine trykker på alle knappene i heisen, vil opp og ned samtidig. Jeg kjenner lykke over å få en plass i sola, og skuffelsen og forvirringen over ikke å skulle se ham og at det er hans feil. Og så vemmelsen. At han vil ha meg i senga si, men at han ikke vil gå til bakeren for å kjøpe kanelsnegler til oss. Det stresser meg, som å bli bedt om å ta plass når det ikke er et eneste ledig sete på hele bussen.

Utmattet rusler jeg hjem og fra senga mi ser jeg stabelen med andres planer vokse. Det er så mye jeg ikke skal gjøre.