onsdag 13. juli 2016

det beste vi får til.

Jeg er tjueåtte år, da mamma var like gammel som meg hadde hun en ettåring på armen. Om et år skal hun være gravid igjen.

Jeg surfer fortsatt på bølgen etter mastergraden min, søker job hvert halvår og drikker ølslantene som er igjen etter vors mens de andre går på do for siste gang og kler på seg kåper og skjerf. Ingen av oss røyker, så jeg er ikke redd for å få aske i munnen.

Mormor har røyket siden hun var fjorten år, og det er den sensurerte versjonen.

Vi er barn av vår tid, har fulgt foreldre og læreres råd og formaninger. Beveget oss utenfor rammene, men bare til de trygge sonene. Som å få barn som 18-åring (tross alt bedre enn ingen barn, og det var jo nesten innenfor ekteskapet), haike til rockekonserter (det viste seg jo egentlig å være ganske bra musikk sånn tretti år senere) og flytte til utlandet (og så hjem igjen – med en mastergrad I bagasjen). Vi er flinke jenter. Vi er glade for at ting ikke gikk til helvete eller at vi falt utenfor.

Eller – det stemmer ikke helt. Jeg holder fortsatt pusten.


Jeg er så utrolig nervøs for at det ikke skal ordne seg. Og tanken på at alle bitene skal falle på plass over natta gjør meg ikke mindre vettskremt, overbevist om at det ikke finnes et jeg uten smerten og frykten. Har liksom følelsen av å ha noe mellom tennene, og samfunnet nikker og peker og skraper på tennene sine for å få meg til å forstå hva jeg skal gjøre. Hva skjer hvis jeg rett og slett ikke gidder å lystre? Finnes det en slik virkelighet? Den kan vi tygge litt på.

fredag 1. juli 2016

bak oss er en blindvei.

Det er torsdag og vi har leppestift på munnen og øl i hånda og et stempel på håndbaken. Et stempel som skal ta oss med tilbake i tid. Vintage Jazz har plakaten lovet oss, og det lover godt for våre loslitte sjeler.

En kvinne står foran oss. Med kort kjole og pumps og skjerf surret rundt hodet matcher hun de drømmende, sensuelle og vemodige tonene perfekt. Det skurrer noe jævlig, og jeg snakker ikke om lydkvaliteten. Et jordskred utløses inni meg.

Det henger ikke på greip, eller det gjør det, og det er det verste av alt. Jeg tenker på Trump, jeg tenker på Brexit, jeg tenker på alle som drømmer seg tilbake. Til enklere tider, tider da kyr spiste gress og folk var til å stole på og det mest opprørende man kunne tenke seg var at han ikke skulle ringe og man måtte ta til takke med beiler nummer to. Folk avgir stemmen sin, gir livet sitt og tar andres med seg for å dra tilbake dit, og vi albuer oss gjennom mengder av mennesker som alle vil samme vei. Tilbake.

Men vi stanger i veggen. Man kan ikke gå den veien. Alle som har prøvd å bli sammen med en eks igjen vet det smertelig godt. At ting aldri kan bli som de var, men at man derimot kan bruke alle sine krefter på å legge stein på stein for å skape et solid fundament så ikke alt raser sammen igjen. Men denne gangen vil fundamentet se annerledes ut. For man har lært seg en ting eller to om byggeteknikk på veien, brukt pinlig mange timer på Pinterest og kanskje blitt litt flinkere til å både svelge kameler og stille krav siden sist. Eller ikke. Og da raser det sammen igjen, og det er ikke annet å gjøre enn å grave seg ut av ruinene og gå hver sin vei.

Uansett hvor høyt man ønsker det kan man aldri gå tilbake. Det kan aldri bli det samme. Også selv om det betyr at man aldri kan lese Harry Potter for første gangen igjen. Det går ikke. The Beatles vil aldri slå igjennom igjen.


Så vi må bevege oss videre. Ikke gjøre gamle ting great again, men gjøre noe great til en forandring. Kan vi ikke si det? Flott, takk. Da dropper vi Vintage Jazz og murer og åpner noen flere abortklinikker og forlenger pappapermen. Og får inn litt Samaris. Og så kjører vi.

onsdag 29. juni 2016

nedsmeltingen.

Det er juni og hele Oslo svetter. Måkene kaster seg i sjøen og kattene klemmer seg inn under busker, trykker kroppen flat mot gresset for å kjøle ned flest mulig kroppsdeler. Ligger helt stille for å la kulden trekke inn gjennom den varme pelsen. Iskaffen blir lunken på noen minutter, selv om man passer på å klemme den forsiktig mellom fingertuppene, og bilene knitrer når lakken sprekker. Snart ligner den en smeltet saftis.

Jeg enser knapt at det er sommer. I et halvt år har jeg holdt samme posisjon, med skuldrene trukket opp til ørene, hodet bøyd, nevene knyttet. Samme stilling som da jeg ventet på bussen tidlig i januar for ikke å slippe kulden inn, eller kanskje for ikke å la varmen sive ut. Jeg er iskald, men innvendig gløder lavaen.

I det siste har jeg fått naboklager. Det er for mye damp sier de, de opplever lokale regnbyger og flere rapporterer om vannskader. Enkelte har flyttet av frykt for å drukne.

Det er ikke rettferdig. De kunne hatt evig solskinn og et plettfritt sinn.

Kanskje det hadde vært annerledes hvis de visste hvordan jeg har lagt meg i selen for å holde posisjonen, for ikke å lage sprekker i det skjøre skallet. Kanskje hvis de visste at jeg slipper ut damp for å forhindre illrøde eksplosjoner av glødende og destruktiv lava som gjør langt mer enn å frembringe noen dråper av svette på pannen og smelte en saftis eller to. At det ville begravd meg og alle mine naboer i tykk, svart aske.


Kanskje de hadde tatt til takke med regnet da. Eller tatt til vettet og flyttet.


søndag 19. juni 2016

onsdag 15. juni 2016

baklengs inn i fremtiden.

For et år siden: Vi går hånd i hånd over Djurgårdsbron som første gang vi møttes. Ser tilbake på en tid som bare var for noen måneder siden; så kort tid kan det ta å skrive historie sammen. Kjøper thaimat og småhutrer i juniskyggen, jakter på de siste solstrålene når det blir for kaldt. Legger oss under samme dyne når vi kommer hjem. Planlegger en fremtid som aldri skal komme. Som aldri kom.

Det er julen 2015 og jeg har stirret ut av vinduet på snabbtåget i fem timer uten å se annet enn skygger og skog druknet i tårer. Kjent samme kramper i kroppen i et år som forteller at den beste tiden har kommet og gått og det er min egen skyld. Jævla gambling-gener som alltid pisker meg videre med friskt mot og bange anelser.

Jeg vet ikke når jeg sist følte eufori. Tror kanskje toppene mine kom for fort og konsentrert. Eller kanskje det er sånn å bli voksen; at man peller på gamle skorper og bare har et vagt minne av smerten. Kanskje det ikke spiller noen rolle. Men jeg kommer ikke unna at jeg har en synkende følelse av at lørdag har blitt til søndag, at det ikke er noen vei tilbake til dansegulv og blodige knær nå, og at jeg skal synke ned i godstolen og aldri komme meg opp igjen. At jeg skal bli en som ser i gamle fotoalbum og peker på mennesker som var lykkelige, men først visste det da det er for sent. Det er allerede for sent.


Jeg skulle ønske jeg kunne kjempe imot. Virkelig. Og jeg prøver. Kalenderen viser at jeg prøver jævlig hardt å gjøre sånt jeg kan huske, sånt jeg kan fortelle om. Men når jeg våkner er  hukommelsen et sort hull og tilbake er bare kløen og de gamle skorpene. Når jeg våkner skriker hjernen etter å få fri. Når jeg våkner angrer jeg alltid med det samme.

søndag 12. juni 2016

slumre for evig.

Jeg tenker ofte på denne plassen, dette magiske rommet der ordene får fare fritt. Det hjelper meg å sortere tanker og inntrykk å tenke over hvordan jeg hadde skildret dem for dere få der ute som leser det jeg skriver. Hvordan hadde jeg sett tingene gjennom stjernekikkerten?
Jeg har skrevet et hundretalls linjer for så å slette dem. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive. Kanskje fordi jeg delvis har glemt hvordan. Men fremfor alt fordi jeg ikke klarer å fange tankene mine. De løper fra meg som antiloper, umulige å holde tritt med. Så fort jeg nærmer meg for å se ting klarere, fordufter de og alt som er igjen er en glissen savanne og gnissende gresshopper.
Det må være Oslo sin skyld. Å være tilbake føles litt som å få et ullteppe svøpt rundt seg etter å ha småfrøset i en halv evighet, og bli slått helt ut av den plutselige varmen. Den gjør meg omtrent like brukbar som en bukse uten glidelås.
Så jeg fortsetter uten et mål. Uten å se hva som skjer rundt meg, fiksert av noe som så snart jeg får øye på det forsvinner ut av synsfeltet igjen.

Det funker ikke Iengden. Nå skal jeg igjen finne ut hva i alle dager jeg vil bli når jeg blir stor, og sjefens peptalk for fremtiden var “Hold deg til det du er god til”. Fett.


Da går jeg ut fra at jeg bør begynne å skrive litt igjen, da.