kanskje.

Kanskje hvis jeg senker skuldrene et hakk eller to.

Kanskje hvis jeg tenker på hvor viktig det er å stå på egne ben uten å tråkke andre på tærne.

Kanskje hvis jeg later som om vi har delt den gigantiske dyna di i tretti år og ikke kjent hverandre bare en trehundredel av den tiden.

Kanskje hvis jeg følger rådet ditt og lar være å analysere alt hele tiden.

Kanskje hvis jeg lar hjertet hvile en stund i stedet for å piske det i gang så det svir hele tiden.

Kanskje jeg kan la være å eksplodere for en gangs skyld.

fri till slut.

Knoppene eksploderer, hjertet eksploderer, og jeg eksploderer i latter for fjerde gang på én og samme kveld.

Jeg låser døra bak meg for tredje gang den dagen, tråkker i gang sykkelen, og med vind i håret og en tornado i ørene blandet med Håkans nyeste kjenner jeg for første gang at jeg orker.

Orker å la fine venner tåle selskapet mitt for fjerde, femte, sjette gang den uka. Orker å vanne blomstene hver morgen, orker å dra fra jobb til intervju til cafébesøk til date, helst hver dag.

Orker for første gang i mitt liv å være ung.

Det tog så lång tid att bli ung.

Og når sommerfuglene i magen blir til en torne som presser mot hjertet fordi jeg har lurt meg selv igjen, eller kanskje ikke, og Zuluskiltet ved Louises bro speiler seg nervøst i søerne og lårene svir etter å ha hjulpet meg videre på rømmen i flere måneder løper jeg enda fortere.

Jeg lar tornen presse på, fordi jeg orker. Orker fortsatt å rømme fra eller banke livskiten ut av demoner og djevler. For hvis jeg stopper kommer de etter meg, dytter meg uti søerne, lar meg drukne i reflektert neon, befrir meg fra latterkramper og tømmermenn og serenader midt på natta.

Og det går jo ikke, nå som jeg endelig er ung.

de vakreste taperne.

Du var der den kvelden, og det var jeg også.
Du liker kaffe, og det gjør jeg også.
Du er ubesluttsom, og det er dessverre jeg også (dette kan bli interessant).
Du liker Håkan og John Olav, det gjør jeg også.
Halv sju betyr halv sju for deg, og det gjør det for meg også.
Du er åpen der jeg er sær.
Du river deg i håret når du glemmer å kjøpe Pepsi Max til meg, bare fordi du vet at det er min favoritt.
Du finner matoppskrifter på rosablogger to dager før jeg kommer på besøk.
Du synes jeg er himla bra når jeg synes jeg er teit.
Du spør rett ut om sånt jeg aldri har turt å snakke om med noen gutter før, og får det til å føles like vågalt som havregryn til frokost.

Det kan være vanskelig å forstå at det kan være så enkelt.

vorið.

Sola skinte for første gang på flere måneder og lagde lange skygger der smulene hadde tegnet et kart, kanskje over hemmelige kontinenter på planeter noen snart vil oppdage. Som føflekkene hennes, tenkte Haukur. På ryggen og i nakken, koder han ikke hadde fått tid til å knekke.

Hun het Sylvia og kom fra Danmark. Nå lette hun etter seg selv her i 101 Reykjavik. Hun hadde d’er bløte og tykke som kremfløte, men med et blikk som forvandlet hjertet til et skip som sluktes av en massiv bølge og knustes mot klippene.

For bare en time og tjuetre minutter siden hadde ikke så mye som en millimeter skilt huden hennes fra lakenet hans, og krøllene hennes hadde dannet små virvlende bekker på puta hans.

En time og trettini minutter og et helt liv og en annen eksistens siden hun hadde kastet et blikk over skulderen før hun gikk ned trappene. Han ville tvilt på at tærne med glitterneglene noensinne hadde trippet over gulvet hans, uten å tråkke på strekene, hadde det ikke vært for lukten av blåbærlyng på Pink Floyd T-skjorta hun hadde lånt av ham.

Han feide smulene ned på tregulvet, lot sola blende ham. Han visste det måtte være ham som skulle knekke kodene, utforske kontinentene og planetene.  Hans fingre som skulle drukne i krøllene hennes. Det var hans tur til å oppleve vorið.

med kinnet mot asfalten.

Jeg har syklet over Langebro og mistet pusten. Kjent det rykke i foten i krysset i Gyldenløvegade ved søerne når trafikklyset skifter til grønt for høyresving,  men alle skal som vanlig rett frem. Nesten krasjet inn i en grønn metrovegg på Rådhusplassen når en sirene plutselig setter i et skrik på H.C. Andersens Boulevard.

Jeg har ropt ut i natten fra en fransk altan på Vesterbro et sted, liksomledd med en tysker og prøvd å hindre hjertet i å banke hull i veggen på toalettet så alle kan se at maska har falt.

Jeg har syklet på bar asfalt midt i en snøstorm som ble avlyst for andre dag på rad. Knekt sammen under kulden, eller  noe annet, og kjent saltet gnage seg innover til beinet mens huden, hjertet, lungene langsomt smuldrer opp og blir gjødsel i urtehagen i Nørrebroparken hvor jeg endelig kan gjøre nytte for meg.

Jeg har gitt alt, men aldri nok. København, vil du ikke snart gi meg pusten tilbake?

det kommer aldrig va över för mig.

Det er ganger hvor ikke engang blendende morgensol gir en lyst til å vrenge dyna av seg og si hei, onsdag. Onsdag nummer 1308 i mitt liv.

Det er ganger hvor man tenker at det aldri blir bra. Snøen forsvinner aldri, blomstene dør, vi kommer aldri til å drikke sprudlevin på Sönder Boulevard igjen.

Det er ganger hvor man tenker at denne fredagsbaren ville vært så mye hyggeligere, så mye mindre awkward hvis jeg ikke var her, og hvorfor ble jeg ikke bare i sengen som planlagt. Hvorfor måtte frosten nøye seg med å tygge  meg inn til beinet, kunne den ikke bare ha gjort oss alle en tjeneste og spist rubb og stubb?

Det er ganger hvor jeg innser at det aldri kan bli perfekt. At det kommer til å bli meg og han der nørden til slutt, han som er langt fra høy nok og som verken venner eller familie kommer til å like. Men som alltid kommer til å ha varme hender og få frem det beste i meg. Motherfucker.

Det er ganger hvor jeg må innse at de blomstene overlevde snøstormen allikevel og er like gule og fine. At det kanskje kommer en sommer langt om lenge og at neste onsdag kan bli den beste i mitt liv. At en sånn nørd kanskje ikke er det verste i verden. At jeg kanskje må slutte å tenke på busser og broer på den måten og innfinne meg med at man ikke kan se lys uten å ha opplevd stummende mørke.

At det kommer aldrig va över för mig, på godt og ondt. Takk(?), Håkan. Du har reddet meg igjen.

chasing visions of our futures.

Det er sjette gang jeg våkner i dette rommet, 11m2 mellom de fire hjørnene. Lyden av vann som treffer grå fliser på badet, kaffetrakteren som freser når en tom kanne blir satt på plass igjen. God morgen, og det står kaffe på benken.

Åpne dører og jeg sitter alltid som sekk poteter i senga med mac’en foran meg, og jeg ville kikket opp og smilt til deg hver gang du gikk forbi hvis jeg ikke tenkte at det var manisk og litt creepy.

Du tar meg under din vinge, med ut på eventyr, og jeg tar meg selv i å ønske at du krøllet meg sammen til en papirball og kastet meg på søppeldynga der jeg hører hjemme i stedet for.

Kanskje dette nye stedet jeg bor en dag blir mitt hjem. Kanskje jeg tar meg sammen, glemmer hvor teit jeg er og aksepterer at det er vårt hjem og ikke ditt. Kanskje jeg en dag slutter å ha hjemlengsel til et sted som ikke finnes. Men ikke ennå.

jordskred.

Det er fredag, bomben har falt om at du nylig er blitt singel. Han som alltid var i meldingene på mobilen din og ventet på deg i senga di etter byturene våre og til slutt gjorde leiligheten din til leiligheten deres. Han er borte nå og alt er hans skyld og det skal vi feire. Eller noe.

Det står cola og Captain Morgan på bordet, halvtomme vinflasker og fulle vinglass. Du forteller om store, viktige oppgaver på jobben og at det skremmer deg ufattelig at sjefen din har så stor tiltro til deg, du har større makt enn Obama og Castro sammenlagt, hvis det er mulig. Så presser Thomas Holms Nitten seg ut av iPhone-høyttalerne, og du spretter opp og drar den ene etter den andre med ut på stuegulvet, som er dansegulv for anledningen.

Plutselig står vi på badet ditt, du og jeg, og den 182 cm lange kroppen din huker seg ned som et spørsmålstegn så haka di hviler på skulderen min. Kroppen din blir til et jordskred, og jeg må holde oss begge fast i meg. Så smulder du helt opp, faller fra hverandre. Kroppen lander på senga, hodet og føttene nede på gulvet. En demning har bristet og i en elv av tårer og vinen og colaen og Captain Morgan’en du drakk for en time siden havner i en rød plasikkbolle. Du vrenger ham ut av deg, all ondskapen et menneske kan gjøre mot et menneske det elsker. Og jordskredet stopper ikke. Du har falt utfor en klippe og du lander aldri. Verken død eller levende. Tør ikke legge hodet på puta, det vil bety døden. Det vil bety at du våkner i morgen og oppdager at han ikke er der. Igjen.

Jeg blir desperat. Vil lappe sammen demningen, stoppe flommen, hindre deg i å drukne. Men du er et stort, åpent sår, og all verdens bandasje kan ikke forbinde det. Så jeg tar boka på nattbordet ditt, A Casual Vacancy, og prøver å rette oppmerksomheten din mot min stotrende engelsk og Lucy, tror jeg det var, og to andre, som er midt i et drama. Og etter en evighet, når halsen min er full av sand og jeg er redd jeg ikke klarer å lese et eneste ord til, heiser du kroppen din opp og legger hodet ned på puta. Og jeg hviskeleser enda en side til jeg er sikker på at du sover, og legger meg bak deg og du tar tak i hånda mi i søvne. Og om seks timer kommer du til å våkne og hjertet ditt vil bli knust enda en gang fordi det hånda mi og ikke hans som ligger sammenkrøllet i din.

lovløs.

Man får ikke lov til å være god. Hadia Tajik sa på P3morgen i dag at man gidder vel ikke å være venner med de som vil bli ministre og direktører når de er tolv. Kvalme klyser.

Men den følelsen. Ikke av å ville bli keiser eller konge, men av å være god. Den er ubetalelig. Jeg skulle jobbet gratis bare jeg fikk lov til å være god.

Å glede seg til mandagen kommer. Til å gomle seg gjennom en stripe danske replikker som blir en symfoni på syngende norsk i løpet av seks timer. Å ha et eget kontor og folk som stikker hodet inn en gang i blant og spør hvordan det går. Å styre showet selv, for da blir det best.

Og det beste, det aller beste, er når bevisene legges frem. Når du får makkerens oversettelse foran deg og skal trykke deg videre, replikk for replikk, men du drukner i anmerkninger før du er fem minutter inne i filmen. Da kjenner du det. At du er den beste. Og hvordan skal du fortelle henne at det ikke klinger. At en norsk leser vil snuble i ”så”’er og ”også”’er som ikke hører hjemme i setningen i det hele tatt. Hvordan sier man det. At dette kunne jeg gjort bedre, opp med hendene, penga eller livet.

Det er dødsdigg å være god. Kanskje til og med best. Selv om det ikke er lov.

what's so easy in the evening by the morning's such a drag.

Jeg ville ha skrevet en levende tekst. Enkel. Ironisk. En som fanget essensen av livet. Av det å være ung og fattig og føle altfor mye hele tiden.

Men Conor Oberst gjør det så himla mye bedre.

før tråden ryker.

Noen ganger føles det som om tråden snart kommer til å ryke. Som om det bare er et spørsmål om tid før alt går til helvete. Uten at jeg egentlig kan definere hva ”alt” er eller hva det ville innebære hvis alt gikk til helvete. Så jeg prøver å tenke på de bra tingene, gjøre det fint for å holde helvete på en armlengdes avstand.

Roser i vinduet.
Sove en ekstra time bare fordi jeg kan.
Kaféavtale med fine venner som man ikke har sett på det som føles som en evighet.
Si til meg selv at det er okei å dra hjem og vrenge av seg de søkkvåte klærne og ta på seg pysjbuksa selv om klokka bare er halv to og jeg burde dratt på lesesal.
Bruke de aller siste telysene.

Gaute M. Sortlands Du er her igjen og alt er forandra.
Kjøpe to øl i butikken selv om man ifølge sosiale normer ikke skal drikke alene.
Filmer med yndlingsskuespillerne dine som du har ventet på en evighet, så er den faktisk dødsbra. Som The Perks of being a Wallflower.
Å glede seg til man kan kjøpe sin helt egen mørkeblå sofa og henge opp nye fine trykk og plakater man har fått til jul og bursdag.

The original grumpy cat.

Å huske at det blir verre før det blir bedre.

Å vite at om en uke er jeg i London!

Å huske at det ordner seg til slutt.

glør.

Jeg vet du har prøvd å kamuflere det, forføringsforsøket, men jeg har gjennomskuet deg for lengst. Du sier vi hører sammen. Tar meg i hånden og peker på alt det fine som finnes her for meg, at det ville ikke bare oss to. At det er et helt liv her som venter på meg.

Du gir meg gratis øl (hallo, hvordan kunne jeg unngå å gjennomskue deg der?) og skubber meg ut døra og inn på det som ville vært min yndlingspub. Lar meg sitte på fanget til nordlandsprinser i taxi. Hvisker i øret hans at han skal varme opp gryterett til meg selv om klokka er fire om morgenen og Holmenkollen lyser i horisonten utenfor vinduet. Brenner hånda mi med sigaretter så jeg ikke skal tvile et sekund på at det er sant når jeg våkner neste morgen. Blir sjalu og sletter telefonnummeret mitt fra hukommelsen min og lurer meg til å legge igjen det gamle telefonnummeret mitt skriblet med IKEA-blyant på en krøllete Netto-kvittering på nattbordet og snike meg ut i soloppgangen. Du blunker og tar følge med meg på linje 5 Vestli hele veien til Stovner.

Vi er på fest med verdens beste venner og du skubber meg i retning bekjente som jeg snart skal forlate, som sier jeg er gal som legger dette bak meg. Legger oss bak meg. De sier det er et liv som venter på meg her, en hel bransje som mangler meg, som trenger meg så sårt. Mennesker som forstår alt jeg sier uten så mye som å løfte et øyenbryn. Som godtar meg som jeg er. Elsker meg. Som du også gjør.

Men jeg har gjennomskuet deg, Oslo. Jeg setter pris på innsatsen, det gjør jeg virkelig. Og jeg må innrømme at jeg har kjent et streif av noe som minner om kjærlighet disse ukene. Men sannheten er at jeg ved å bli ville slå meg til ro med tryggheten som en gammel flamme gir. Følelsen av å bli sett, satt på en pidestal. Men jeg er ikke den samme som jeg var, og et elsk/hat forhold er mer enn jeg kan bære. Det ville kvele meg, sakte men sikkert. Jeg lover.

Så please, Oslo, la meg være. La oss ikke vente å se. Jeg vil ikke la meg lure.

feels as if i'm sensing you through a lens.

 

2012 er et ferdigskrevet kapittel (og livet mitt er en bok i x antall bind). På mobilen min har jeg bilder av ting som ikke popper opp i hodet mitt når jeg tenker på året som gikk, men som gjør litt vondt å se på allikevel fordi jeg ikke kan tro at alle disse fine tingene ikke føles viktigst.

 

Utflukt til Dyrehaven med fine, fine venner. Lykkelige morgener i en ikke så fremmed seng i et ikke så fremmed rom. Regn og atter regn i Oslo. Besøk av Johanne hele veien fra Danmark. Blåbærtur med familien. Nasjonalgalleriet. Harrytur. Aker Brygge og takterrasse over Oslo. Luksusfrokost bare fordi gode venner vet at det trengs noen ganger når det gjør skikkelig vondt i sjelen. Min første TV. Fester med venner jeg nesten ikke kjenner. Turer. Feltarbeid. Besøk av Anna. Verdensrekord i kanelbollebaking. Uforglemmelig tur til Berlin. Buzz Aldrin. Høst. Istanbul og 30-manns sovesal.

Så underlig hvor tilfeldig det er hva man husker.

klatre inn i 2013.

De sier man må klatre for å nå toppen. Jeg har aldri villet nå toppen. Vil bare ha nok, vil bare få lov til å være med å skape nye ting. Vil bare få lov til å være der jeg aller helst vil være.

Har aldri villet klatre. Men i det siste har de sagt at vi er ombord et synkende skip, alle sammen. Vi blir nødt til å klatre på master og rekkverk for å overleve.

2012 har lært meg å klatre. Gjøre alt jeg kan for å overleve.

Jeg har hørt naboene ha sex og kosesnakke i senga  spilt etter en annens regler i et år for å spare penger.

Jeg har bitt tenna knasende hardt sammen og snakket dansk i telefonen med kommunalt ansatte og helsesøstre. Jeg har laget kakediagrammer, søylediagrammer, stolpediagrammer og gjort prosentregning.

Jeg fant et smutthull som lot meg å følge drømmen om å skrive. Bare ikke helt sånn jeg hadde forventet. Hadde ingen sikkerhetsvest, måtte bare binde et tau rundt livet og hoppe. Måtte leke med ord på dansk og fikk tekster opp på tavla og klapp på skulderen når en artikkel jeg hadde skrevet sammen med en fremmed var best i klassen. Lukket ørene når de sa at de tross alt kunne se i tekstene at jeg var norsk. Ble halt opp av venner når jeg mistet fotfestet og stupte mot de frådende bølgene.

Jeg lærte verdien av spisse albuer. For det er ikke plass til at alle klatrer samtidig.  Noen må falle fra. Jeg ble ansatt på reklamebyrå og så mitt snitt til å bygge bro over den gapende svarte avgrunnen forute. Allierte meg med dem som sto på toppen og fikk en fot på fast, om noe vaklevoren grunn.

Jeg har latt meg selv bli trukket ned mot dypet, kjent hvor trygt det er å la andre bestemme. Latt mørket omavne meg til jeg holdt på å bli kvalt og overlevelsesinstinktet tvang meg til å kave meg opp til overflaten. Tvang meg til begynne å klatre.

2012 har vært en monsterbølge som har tvunget meg til å klatre. Om ikke for å nå toppen, så i hvert fall for å overleve. Og jeg er så overveldet.

hvis jeg hadde blitt.

Jeg ville studert norsk, kanskje engelsk. Sittet på universitetsbiblioteket på Blindern og skrevet analyser av romaner og lurt på hva jeg skulle bruke det til. Hadde blitt lei av modeller og tabeller og teorier på bacheloren i psykologi et halvt år før og tenkt at det går ikke, jeg må velge det jeg er god til. Tross alt. Kanskje drømt om å jobbe på forlag eller blitt forfatter, slått meg til ro med tanken på å bli språklærer. Hvis jeg var heldig ville jeg kunne undervise somalere med fire barn og smaskforelskede spanjoler med ingeniørgrad og kjæreste i Norge.

Jeg ville bodd på hybel. Selv om det ville vært dyrt og uøkonomisk siden jeg kunne ha bodd gratis hos mamma. Jeg ville hatt mitt eget minikjøkken med to kokeplater og blondeduk på bordet. Vært pliktoppfyllende og spist middag hos pappa en gang i uka. Drukket rødvin og spist svinekoteletter og fått med reiseniste på veien selv om det bare tok et kvarter med bussen å komme hjem.

Kanskje jeg ville hatt en Magnus eller en Kjetil øverst i meldingsinnboksen, men aldri på døra. Eller kanskje jeg ville dratt på søndagsmiddag hos svigers hver søndag og passet hunden hver sommer mens de var på Maldivene og i Nice. Kanskje jeg ville skypet med en italiener jeg savnet i hundre år av gangen.

Jeg ville jobbet livet av meg for å få det til å henge sammen. For å beholde kokeplatene, se Håkan og The xx på Sentrum Scene, reise langt helvetes vekk når det ble for mye. Når det ble for kaldt, for mye venting på Jernbanetorget på busser som aldri kom, for mange tiggere, for mange studenter med Goose-jakke og Mulberry-vesker.

Jeg ville vært meg selv, men en annen utgave. Jeg ville danset selv om hjertet brant. Vært alene fordi jeg ikke orket alternativet. Kanskje drukket meg full på Stratos og gitt Oslos våte asfalt en siste knusende klem.

 Jeg ville vært en annen.

en fot i dørsprekken.

Jeg vet ikke helt hva du prøver på.
Er både sliten og avhengig av at historien hele tiden omskrives. Hele jævla tiden.
Jeg vet ikke helt hva du prøver på. Men jeg kan gjette.

Jeg gjetter på at du har foten i dørsprekken, prøver å holde den litt på klem. Men bare litt.
Og jeg vet ikke hva jeg synes. Om jeg skal sparke vekk foten og smelle igjen døra, eller la den stå på klem.

La litt varme sive inn. Eller ut.

flowers in the daytime and lucifer at night. this woman said i'm torn between two lives.

Men snart skal jeg hjem. Uten kjærlighetssorg eller stikkende savn denne gangen.

come on skinny love just last the year.

jeg vil kjenne lukten av frityr fra Tivoli sent om kvelden.
jeg vil sitte i mammas sofa og spise klementiner og drikke te.
jeg vil ha filmmaraton i pysjbuksa med de vennene som får en til å glemme stillheten.
jeg vil rynke på nesa av pappas feite mat.
jeg vil at det skal bli neste fredag.
jeg vil at lyset på høyre siden av mobilen skal blinke grønt.
jeg vil synge julesanger i kirka.
jeg vil ikke tenke på deg lenger (det er derfor jeg oppfører meg teit).
jeg vil bli hørt.
jeg vil at noen skal kjempe for meg.

jeg vil og jeg vil ikke videre.

vakuum.

Jeg kastes ut av en snøstorm av en drøm. Sjekker mobilen, klokka er 3.56 og hjørnet øverst til venstre på skjermen er tomt. Jeg dykker inn mellom gardinene, lukker vinduet som vinden brutalt har brutt opp. Ligger. Vrir meg. Noe er annerledes. Noe føles helt feil.

Det er total stillhet.

Snart kan jeg ikke tenke på annet. Kanskje jeg har mistet hørselen. Vrir meg og hører dundyna knitre. Blir lettet. Bruddstykker av drømmen jeg hadde virvlet ut av kommer tilbake, med selskap av tanker jeg tvinger mine beste sanger til å blåse ut av hjernen hver dag. Nå forgifter de hver celle i kroppen, en kreft som sprer seg med lysets hastighet, selv om det er bekmørkt i rommet.

Altoppslukende stillhet. Hadde helt glemt hvordan det føltes. Som en silkemyk pute som vil kvele deg i søvne. Så innbydende at du lar kreften spise deg opp, vel vitende om, kanskje til og med lettet over, at du aldri vil våkne igjen.

Så. Plutselig. En rytmisk during som strømmer gjennom den papirtynne veggen mellom deg og naboen, som har hodet sitt bare en meter fra ditt.

Så søvn.

hull i himmelen.

John Olav Nilsen & Gjengen forstår.

kaste masken.

Vi har en maske. Den som vrenger kroppen fra potetsekkpositur til struttende bryster og rak rygg når kameraet stiller en i skuddlinjen. Som slår blikket til jorden eller tvinger frem et flåsete smil som ikke kan viskes bort når man holder en annens blikk et sekund for lenge.

Bak masken gjemmer det seg et flow. Hvor vi er tilstede i det vi gjør, hvor vi ikke tenker på å være fine. Når vi syr et skjørt og teen blir kald. Når vi druser til en ball og glemmer å tenke på det latterlige ansiktsuttrykket vi får.

Bak masken, bak flowet, gjemmer det seg en kjerne. Den vi er. Ærlighet og rå følelser som vi pynter på og gjemmer vekk når de beveger seg gjennom lagene.

Jeg vil kaste masken. Lære å ta den av en liten stund, la huden puste. Ikke være redd for å la kameraet fange meg i flow. Se en fremmed eller hvem som helst inn i øynene uten at hjertet krøller seg sammen i brystet, og uten forgjeves å prøve å undertrykke et smil. Slappe av. Hvile. Se. La kjernen komme til syne en gang imellom.

Må tenke på supermann. Huske at de sluttet å sende ham på TV, ingen gadd å se på ham lenger. For hva er interessant ved et menneske som ikke er sårbart?

Kast masken.

fem.

 

Tre ganger desember i Aalborg. Lyskjeder og grønne remser i wannabe-gran på Park Hotel over gata fra stua i Steen Blichers gade. Sykkelturer på våt, svart asfalt i bekmørke på leting etter julekonserter jeg aldri finner. En million klementiner i senga, i kantina, foran dataen. Leting etter løsningen på livsviktige gåter om amerikanisering, global oppvarming, trafficking. Fem æbleskiver på en tallerken, med melis og bringebærsyltetøy på det. Pakkekalender fra mamma på veggen, Tuborg Julebryg og Jul i Angora.

To ganger desember i København. Brente mandler på Strøget, blinkende juledekorasjoner over Amagerbrogade. Overveldet eller nedbrutt av forelskelse. Klementiner, klementiner, klementiner. Julefrokost. Nytt liv neste måned, eller kanskje om en uke. Kanskje i morgen. Visshet om at det ikke blir noen juleferie i år heller.

Femte desember i Danmark. Femte jul uten KappAhl Stovner Senter, uten gigantiske julebjeller på Karl Johan. Uten lussekatter og julebord.

Femte jul med lengsel etter en ferie som aldri kommer og fine nye tradisjoner som har smeltet inn i årets syklus. Femte jul og kanskje, kanskje jeg en dag sier nummer femti. Eller, sannsynligvis halvtreds hvis jeg når så langt.

jeg kan godt være smash.

Folk flest vil ha Snickers. Snickers eller Mars eller Bounty. Eller kanskje Japp eller  Cuba hvis de vil skeie ut. Tidløse klassikere som alltid er søte, som tilfredsstiller. Som smelter i munnen, som høster misunnelige, sultne blikk. Som aldri skuffer, som alltid er lojal og mulig å få kjøpt i alle butikker og kiosker.

De vil sjelden ha Smash. Ikke fordi den ikke er god, men fordi den er litt for annerledes. Får en litt for liten pose for pengene. Den er litt for salt og søt samtidig til at det greit. Føler ikke alltid for å ha det der myke og sprø samtidig. Er det kjeks? Potetgull? Sjokolade? Kan den ikke bare bestemme seg? Man kan liksom ikke alltid bli sett med en Smash-pose i hånda. Det ville bryte alle normer.

Men noen må være Smash. Og det kan like så godt være meg. Ikke at jeg har noe valg.