tirsdag 23. august 2016

nedleggelse.

Jeg hadde tenkt til å skrinlegge hintene jeg har slengt din vei
om at jeg ikke skal på jobb i morgen
og at jeg kanskje ikke bare vil hjem til deg for å prøvesitte den nye sofaen din

Jeg hadde tenkt til å lukke den døra
vet ikke engang om det var en glipp eller
om den faktisk stod på gløtt

men

siden ingen lepper er blitt kysset uten at noen var litt f r e m o v e r l e n t
og villig til å styrte med huet først
kan jeg jo like godt kaste meg ut i det


Jeg mener, kanskje jeg lander i senga di for alt jeg vet

onsdag 17. august 2016

tungvekter / skuddsikker

Det er onsdag ettermiddag og jeg står på SATS med vektstanga på skuldrene og tårer som blander seg med svetten på kinnene. Plutselig er det ikke bare på barer og på jobb og i parker det skjer, kaoset har boret seg ut av brystet og festet seg som en tatovering i panna. Til allment skue, bokstavelig talt in your face, men jeg har i grunn vennet meg til den.

Jeg stusser litt over at det ikke føles rart eller flaut, men det er bare å fortsette, løfte stanga over hodet og ned på brystet igjen mens jeg kjenner den våte saltsmaken i munnen. Ikke engang dét engasjerer eller skremmer meg. Til og med et mindre sammenbrudd på en offentlig plass kan jeg ha en ironisk distanse til.

Jeg avlyser en avtale mens jeg står i garderoben og går hjemover. Fisker opp hodetelefonene fra treningsbagen selv om jeg ikke orker å høre på musikk. Legger dem rundt halsen og det føles bra, trygt, som å ta på seg en hette eller bore ansiktet ned i et tjukt skjerf.

Du kan kalle meg mange ting. Et punktert dekk, en lekk flaske, et skadeskutt barn. Men hvilken rolle spiller det når ingen kan lappe, lime, sy eller bandasjere meg?

Jeg løfter stanga igjen og spytter ut en munnfull med saltvann.

torsdag 4. august 2016

om å bite seg selv i halen.

Det er sommer, det er melankoliens tid for meg. Ustoppelig kløe og svie på de mest abstrakte steder er ikke uvanlig. Men i år føles det likevel annerledes.



Det har gått over sju måneder siden jeg flyttet tilbake til Oslo. Sju måneder og mye og ingenting har skjedd. Motivasjonen var å finne fokus, å få stabilitet, finne roen til å satse alt på det jeg engasjerer meg for. Antok vel bare at det ville komme til meg, at en flamme ville vekkes i meg og at jeg ville brenne for noe igjen. Men det er kaldt som graven der inne. Riktignok snakker hodet og hjertet for en gangs skyld samme språk, det er bare synd at det språket er jibberish og at jeg umulig kan finne hode og hale i hva som blir sagt. Hva jeg skal gjøre.

Det gjør meg urolig. Jeg analyserer i alle hjørner og himmelretninger, og selv om jeg selv føler jeg sitter med alle svarene, hjelper de meg ikke videre. Det er som om hjernen er en labyrint full av blindveier og at det er umulig å fullføre en eneste tanke eller handling. Jeg kan ikke forklare det tydeligere enn som så. Det er rett og slett så langt jeg kommer.


Siden alle analyser og resonnementer biter seg selv i halen er det umulig å komme videre, å bryte ned murene i labyrinten. Det trengs større krefter enn min egen haltende vilje og motivasjon. Jeg har bestemt meg for å spørre, en gang for alle, om ikke noen kan hjelpe meg litt på vei, og det er takket være P2s podcast Terapiskolen (anbefales!) . Det føles litegrann som at noen endelig har gitt meg et puff i en eller annen retning, og i mangel på bedre forslag får jeg bare se hvor det bærer.

fredag 29. juli 2016

i fritt fall.

”Du er ute og sykler, Bettina”, sier en bekjent til meg når jeg forteller hvordan det står til. Jeg hører at det er sant, og det er en lettelse å høre noen si det jeg tenker på konstant og som tapper meg for energi. Jeg er ute og sykler, og er livredd for å havne i grøfta.

Det er derfor jeg stirrer på tomme Word-dokumenter i timevis hver dag og det er derfor det svir litt et sted i brystet nesten hele tiden. Mens jeg venter på en løsning, et tegn, en frelser, hva som helst.

Jeg kan nesten ikke beskrive hvor mye heller jeg vil lete etter en perle i en sandkasse enn å bli plassert på et tomt kontor med tusen forventninger, men ingen plan. Etter å ha klatret i flere år med både styrke og stahet, har hele sandslottet rast sammen og alle rammer har forduftet.  Frustrasjonen er grenseløs.

Jeg har alltid trivdes bedre i stigninger enn i fritt fall. Farten skremmer meg, og det er når jeg vet hva jeg skal strekke meg etter jeg får superkrefter og murene inni meg rives. I fritt fall vet du aldri hvor du skal sikte eller hvor du lander.


Lammet av panikk er jeg ute og sykler og husker ikke hvor bremsene sitter. Det er ingen i sikte som vet, som husker, som bryr seg. Jeg er ute og sykler og styret vingler og jeg lurer på hva som skjer når jeg havner i grøfta. 

onsdag 13. juli 2016

det beste vi får til.

Jeg er tjueåtte år, da mamma var like gammel som meg hadde hun en ettåring på armen. Om et år skal hun være gravid igjen.

Jeg surfer fortsatt på bølgen etter mastergraden min, søker job hvert halvår og drikker ølslantene som er igjen etter vors mens de andre går på do for siste gang og kler på seg kåper og skjerf. Ingen av oss røyker, så jeg er ikke redd for å få aske i munnen.

Mormor har røyket siden hun var fjorten år, og det er den sensurerte versjonen.

Vi er barn av vår tid, har fulgt foreldre og læreres råd og formaninger. Beveget oss utenfor rammene, men bare til de trygge sonene. Som å få barn som 18-åring (tross alt bedre enn ingen barn, og det var jo nesten innenfor ekteskapet), haike til rockekonserter (det viste seg jo egentlig å være ganske bra musikk sånn tretti år senere) og flytte til utlandet (og så hjem igjen – med en mastergrad I bagasjen). Vi er flinke jenter. Vi er glade for at ting ikke gikk til helvete eller at vi falt utenfor.

Eller – det stemmer ikke helt. Jeg holder fortsatt pusten.


Jeg er så utrolig nervøs for at det ikke skal ordne seg. Og tanken på at alle bitene skal falle på plass over natta gjør meg ikke mindre vettskremt, overbevist om at det ikke finnes et jeg uten smerten og frykten. Har liksom følelsen av å ha noe mellom tennene, og samfunnet nikker og peker og skraper på tennene sine for å få meg til å forstå hva jeg skal gjøre. Hva skjer hvis jeg rett og slett ikke gidder å lystre? Finnes det en slik virkelighet? Den kan vi tygge litt på.

fredag 1. juli 2016

bak oss er en blindvei.

Det er torsdag og vi har leppestift på munnen og øl i hånda og et stempel på håndbaken. Et stempel som skal ta oss med tilbake i tid. Vintage Jazz har plakaten lovet oss, og det lover godt for våre loslitte sjeler.

En kvinne står foran oss. Med kort kjole og pumps og skjerf surret rundt hodet matcher hun de drømmende, sensuelle og vemodige tonene perfekt. Det skurrer noe jævlig, og jeg snakker ikke om lydkvaliteten. Et jordskred utløses inni meg.

Det henger ikke på greip, eller det gjør det, og det er det verste av alt. Jeg tenker på Trump, jeg tenker på Brexit, jeg tenker på alle som drømmer seg tilbake. Til enklere tider, tider da kyr spiste gress og folk var til å stole på og det mest opprørende man kunne tenke seg var at han ikke skulle ringe og man måtte ta til takke med beiler nummer to. Folk avgir stemmen sin, gir livet sitt og tar andres med seg for å dra tilbake dit, og vi albuer oss gjennom mengder av mennesker som alle vil samme vei. Tilbake.

Men vi stanger i veggen. Man kan ikke gå den veien. Alle som har prøvd å bli sammen med en eks igjen vet det smertelig godt. At ting aldri kan bli som de var, men at man derimot kan bruke alle sine krefter på å legge stein på stein for å skape et solid fundament så ikke alt raser sammen igjen. Men denne gangen vil fundamentet se annerledes ut. For man har lært seg en ting eller to om byggeteknikk på veien, brukt pinlig mange timer på Pinterest og kanskje blitt litt flinkere til å både svelge kameler og stille krav siden sist. Eller ikke. Og da raser det sammen igjen, og det er ikke annet å gjøre enn å grave seg ut av ruinene og gå hver sin vei.

Uansett hvor høyt man ønsker det kan man aldri gå tilbake. Det kan aldri bli det samme. Også selv om det betyr at man aldri kan lese Harry Potter for første gangen igjen. Det går ikke. The Beatles vil aldri slå igjennom igjen.


Så vi må bevege oss videre. Ikke gjøre gamle ting great again, men gjøre noe great til en forandring. Kan vi ikke si det? Flott, takk. Da dropper vi Vintage Jazz og murer og åpner noen flere abortklinikker og forlenger pappapermen. Og får inn litt Samaris. Og så kjører vi.

onsdag 29. juni 2016

nedsmeltingen.

Det er juni og hele Oslo svetter. Måkene kaster seg i sjøen og kattene klemmer seg inn under busker, trykker kroppen flat mot gresset for å kjøle ned flest mulig kroppsdeler. Ligger helt stille for å la kulden trekke inn gjennom den varme pelsen. Iskaffen blir lunken på noen minutter, selv om man passer på å klemme den forsiktig mellom fingertuppene, og bilene knitrer når lakken sprekker. Snart ligner den en smeltet saftis.

Jeg enser knapt at det er sommer. I et halvt år har jeg holdt samme posisjon, med skuldrene trukket opp til ørene, hodet bøyd, nevene knyttet. Samme stilling som da jeg ventet på bussen tidlig i januar for ikke å slippe kulden inn, eller kanskje for ikke å la varmen sive ut. Jeg er iskald, men innvendig gløder lavaen.

I det siste har jeg fått naboklager. Det er for mye damp sier de, de opplever lokale regnbyger og flere rapporterer om vannskader. Enkelte har flyttet av frykt for å drukne.

Det er ikke rettferdig. De kunne hatt evig solskinn og et plettfritt sinn.

Kanskje det hadde vært annerledes hvis de visste hvordan jeg har lagt meg i selen for å holde posisjonen, for ikke å lage sprekker i det skjøre skallet. Kanskje hvis de visste at jeg slipper ut damp for å forhindre illrøde eksplosjoner av glødende og destruktiv lava som gjør langt mer enn å frembringe noen dråper av svette på pannen og smelte en saftis eller to. At det ville begravd meg og alle mine naboer i tykk, svart aske.


Kanskje de hadde tatt til takke med regnet da. Eller tatt til vettet og flyttet.


søndag 19. juni 2016

onsdag 15. juni 2016

baklengs inn i fremtiden.

For et år siden: Vi går hånd i hånd over Djurgårdsbron som første gang vi møttes. Ser tilbake på en tid som bare var for noen måneder siden; så kort tid kan det ta å skrive historie sammen. Kjøper thaimat og småhutrer i juniskyggen, jakter på de siste solstrålene når det blir for kaldt. Legger oss under samme dyne når vi kommer hjem. Planlegger en fremtid som aldri skal komme. Som aldri kom.

Det er julen 2015 og jeg har stirret ut av vinduet på snabbtåget i fem timer uten å se annet enn skygger og skog druknet i tårer. Kjent samme kramper i kroppen i et år som forteller at den beste tiden har kommet og gått og det er min egen skyld. Jævla gambling-gener som alltid pisker meg videre med friskt mot og bange anelser.

Jeg vet ikke når jeg sist følte eufori. Tror kanskje toppene mine kom for fort og konsentrert. Eller kanskje det er sånn å bli voksen; at man peller på gamle skorper og bare har et vagt minne av smerten. Kanskje det ikke spiller noen rolle. Men jeg kommer ikke unna at jeg har en synkende følelse av at lørdag har blitt til søndag, at det ikke er noen vei tilbake til dansegulv og blodige knær nå, og at jeg skal synke ned i godstolen og aldri komme meg opp igjen. At jeg skal bli en som ser i gamle fotoalbum og peker på mennesker som var lykkelige, men først visste det da det er for sent. Det er allerede for sent.


Jeg skulle ønske jeg kunne kjempe imot. Virkelig. Og jeg prøver. Kalenderen viser at jeg prøver jævlig hardt å gjøre sånt jeg kan huske, sånt jeg kan fortelle om. Men når jeg våkner er  hukommelsen et sort hull og tilbake er bare kløen og de gamle skorpene. Når jeg våkner skriker hjernen etter å få fri. Når jeg våkner angrer jeg alltid med det samme.

søndag 12. juni 2016

slumre for evig.

Jeg tenker ofte på denne plassen, dette magiske rommet der ordene får fare fritt. Det hjelper meg å sortere tanker og inntrykk å tenke over hvordan jeg hadde skildret dem for dere få der ute som leser det jeg skriver. Hvordan hadde jeg sett tingene gjennom stjernekikkerten?
Jeg har skrevet et hundretalls linjer for så å slette dem. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive. Kanskje fordi jeg delvis har glemt hvordan. Men fremfor alt fordi jeg ikke klarer å fange tankene mine. De løper fra meg som antiloper, umulige å holde tritt med. Så fort jeg nærmer meg for å se ting klarere, fordufter de og alt som er igjen er en glissen savanne og gnissende gresshopper.
Det må være Oslo sin skyld. Å være tilbake føles litt som å få et ullteppe svøpt rundt seg etter å ha småfrøset i en halv evighet, og bli slått helt ut av den plutselige varmen. Den gjør meg omtrent like brukbar som en bukse uten glidelås.
Så jeg fortsetter uten et mål. Uten å se hva som skjer rundt meg, fiksert av noe som så snart jeg får øye på det forsvinner ut av synsfeltet igjen.

Det funker ikke Iengden. Nå skal jeg igjen finne ut hva i alle dager jeg vil bli når jeg blir stor, og sjefens peptalk for fremtiden var “Hold deg til det du er god til”. Fett.


Da går jeg ut fra at jeg bør begynne å skrive litt igjen, da.