Det er slutten av september og en hel sommer har kommet og
gått siden sist vi så hverandre. Det siste minnet jeg har av å være sammen med
deg er en gnagende følelse i brystet som ikke ville forsvinne, og som så
endelig forduftet på sekunder. Etter at du ikke lenger ville sove sammen, og så
bad meg møte deg på Vår frelsers gravlund hvor du kastet restene av oss i
søpla.
Jeg aksepterte det.
Sånn er spillet sa jeg, mens jeg gravde i grusen med en pinne. Du gråt. Jeg sa
jeg fortjente bedre. Jeg mente det halvveis.
Nesten fire måneder senere trasker vi side om side gjennom
sprakende høstløv. Jeg hadde glemt
lukten din. Den litt for sterke parfymen. Som med så mye annet ved deg tenker
jeg at den føles velkjent, men at jeg gleder meg til å kjenne en mer behagelig
lukt. En lukt som er kravløs der din setter sansene på helspenn. Jeg er lettet
over at den lukten ikke lenger må tilhøre meg. Det er sant.
Det får meg til å slappe av. Når armen din sneier min rykker
jeg noen desimeter unna. Når vi setter oss på kafé sklir jeg langt ned i stolen
uten å tenke på holdningen min mens jeg babler om jobb og venner. Alt du har
gått glipp av siden sist. Jeg trenger ikke å bry meg lenger. Det er sånn det
føles.
Når jeg sender melding neste dag og spør hvordan du syntes
det var å ses på den måten, sier du at det var merkelig siden du er vant til at
vi omgås som par.
Og da vet jeg at jeg har vunnet.
Det med lukten. Det.
SvarSlett