Skriving har alltid vært min greie, jeg liker å skrive. Så
jeg tenkte det var lurt å velge utdannelse og jobb hvor jeg kunne gjøre det. «Hold
deg til det du kan», som en tidligere sjef sa til meg da jeg sluttet. «Å
skrive, det kan du».
Jeg er heldig, jeg har fått en jobb der jeg tjener penger
på å skrive hele dagen. Det har gjort at jeg aldri skriver for meg selv lenger.
Det er ikke det at jeg ikke har noe å skrive om – tvert imot.
Men jeg er redd hvor hva som kan skje hvis jeg gjør det. Hvis jeg setter ord på
alt det som har ulmet og stormet og revet meg i stykker det siste året. Kommer
alt til å rase sammen da? Kommer jeg til å se ting klarere, tør jeg det? Kommer
det til å avdekke sannheter jeg ikke ønsker å vite om?
Jeg har fått alt det siste året. Samboer, latterlig lav
husleie som gjør at jeg har råd til å reise hvor jeg vil og spise og drikke
godt. Ny jobb som jeg ikke engang søkte på, som bare ble gitt til meg. Jeg har
alt jeg ønsker meg, men har mistet kontrollen.
Jeg har alt å miste. Spørsmålet er når snarere enn om det kommer
til å skje.
Derfor har jeg sittet hjemme, klamret meg fast til status
quo. Derfor har jeg sagt nei hvis folk har spurt om jeg vil bli med ut på byen,
eller gå en tur i skogen. Derfor går minuttene så uendelig sakte at jeg ikke
aner hva jeg skal fylle tiden med når jeg er alene, enten det er timer eller
dager og netter.
Jeg er redd for at hvis jeg rører meg, kommer alt til å gå
opp i røyk. Hva hvis jeg går ut og luftslottet har forsvunnet når jeg kommer
tilbake?
Jeg lever et liv i fritt svev og det er nesten ikke til å
holde ut.
Derfor skriver jeg ikke lenger.
