En ny avstikker

Jeg har lovet meg selv at du ikke skal få det siste ordet, derfor får du det første, bare så jeg er sikker. Og du skal vite at det ikke er av smerte, men fordi det helt til det siste var ditt valg at sirkelen ikke skulle sluttes og at vår historie ikke skulle bli en av de man finner i eventyrene og Hollywood-filmene. Like greit.

Lenge har jeg tråkket gjennom de samme gatene som da du var litt min. De baner samme veier som minner som har gravd motorveier i hjernen min, lett gjenkjennelige mønstre. Kjærkomment for meg som kommer et annet sted fra og hver dag er blanke ark, hvert halvår en ny adresse. Tanken på deg var gjerdet jeg kunne klamre meg fast til når trailere suste forbi.

De sier at for å få dagene til å virke lengre, skal man gjøre noe nytt hver dag. Bygge avstikkere til de trygge motorveiene, ukjente ruter som skaper nye minner og opplevelser. Det har jeg gjort, jeg har forsøkt å ta tilbake gatene som brøler navnet ditt høyere og høyere for hvert skritt jeg tar. Bygningen din har blitt et navigasjonsmerke på vei til Ingolfs Kaffebar. Det hjørnet der vi stod den gangen og jeg tøyset bort alt du sa fordi jeg visste at det fine ville være over så snart vi gikk hver vår vei, er bare en tom flekk på vei til Alt Mulig Gøy og Grunnen til at Jeg Flyttet Hit. Kafeen der du lærte meg dykkertegnet for OK trés bien er ikke lenger vår, der er du bare en på lista nå. Bare parfymen din vil jeg for alltid forbinde med deg. I hvert fall til jeg møter noen som bærer den bedre.

Kanskje du visste det og ikke kunne bære tanken på det, at alt det vår tilværelse tidligere hadde kretset rundt hadde mistet sin betydning, slik besettelsen av et boyband kjølner når man en dag får øynene opp for alt det fantastiske man har rundt seg og blir overveldet av hvor virkelig det er. Kanskje du bare aldri tillot virkeligheten å hente deg ut av drømmen. Da jeg hadde bestemt meg for å legge alle kjente gater og assosiasjoner bak meg må skjebnen ha sladret, for der var du igjen og truet med å slutte sirkelen. Så skjønt det hadde vært dramaturgisk sett, hvilken harmoni det ville ha skapt.

Men det var aldri oss. Det har alltid vært mer oss å stå på kanten av et stup, du med all din godvilje og jeg med alt mitt håp. Til syvende og sist er det bare håp som kan gi en mot til å flytte hele kroppsvekten over kanten, mens viljen er feig og flyktig og har lettere for å lene seg tilbake og si vent, vi tar det heller senere. Og det forandrer seg aldri.

Du kjører videre på motorveien og jeg spisser albuene og bygger min egen for å gjøre dagene lengre og mer minneverdige. Herfra fører alle veier bort fra deg.

the golden age is over.

Snart forlater jeg deg. Deg som har sett meg vokse, som har latt meg forme meg selv. Gitt meg alle muligheter. Og takken? Jeg stikker, som jeg pleier.

Men tro meg når jeg sier at det føles som brennende papir som smuldrer opp inni meg når jeg tenker på det. Og tro meg når jeg sier at jeg håper det blir oss to igjen, København. Jeg håper virkelig det, for aldri har jeg og aldri får jeg det så bra med noen annen.

La oss snakke mer om det når jeg har samlet meg litt.

men aldri røde øyne.

Du kom alltid til dramaøvelsene i rød cabriolet og moren din hadde designersolbriller sommer og vinter. Jeg husker den røde ribbestrikkede høyhalsede genseren din med to svarte striper og hvordan du pleide å dra den ned foran på samme måte som jeg. Kroppen for stor, genseren alltid for liten. Det flakkende blikket ditt, eller kanskje mine øyne reflektert i dine. Jeg visste hvorfor du var her, av samme grunn som meg. Verden var ikke klar for oss, vi måtte søke til det ene stedet vi kunne eksplodere heller enn å implodere. Si at det var ikke meg, det var masken. Sprenge alle grenser de andre hadde satt.

Du var som meg, og det var uutholdelig. De andre hvisket om deg som stod i hjørnet med dyr hårvoks og ingen venner, og jeg husker at dine øyne søkte mine, så at jeg så deg. Så jeg lukket øynene. Alt annet enn å bli hvisket om, bli smittet med tapersyndrom (eller snarere at det skulle fylle hele meg, lekke ut av huden min så alle visste).

En dag hadde vi tatt deg inn, lekte spørretime, og vi så at fargen på genseren din hadde smittet av, røde striper på hvit hud. Revner etter for mange implosjoner.

Jeg prøvde å fange det flakkende blikket ditt, tenkte du ville sette deg som en sommerfugl på fingeren min. Men hvorfor skulle du det, når du visste at jeg ville knuse vingene dine som så mange ganger før.

Jeg så deg noen år senere. Du glitret i maisolen, svevde over asfalten, streifet meg ikke med blikket, men hadde det trygt festet på horisonten. Rød cabriolet, rød genser og rødstripete hud. Men aldri røde øyne.

takk.

Jeg sutter på en iskald kaffe latte, hodet veier et tonn i hendene mine. Sola brenner ubarmhjertig og presser meg ned på gress og i sand og på senga. Står over meg, lenker hendene og føttene mine sammen og spør, er du ikke glad for at jeg endelig er her? Er du ikke takknemlig for at du slipper å gjemme deg under tepper og dyner, men kan nyte mitt selskap fra morgen til kveld, er det ikke fint å endelig ha litt tid sammen?

Jo, sier jeg, det er klart, hva skal jeg ellers si? Jeg er takknemlig for at du vekker meg om morgenen og driver meg ut av huset hver dag på samme måte som at jeg er takknemlig for at jeg har en jobb og en utdannelse, for at jeg har råd til en Mac. Takknemlig på samme måte som for alt annet jeg har fått pekt ut som fantastisk og nødvendig. Takk for alt jeg ikke har bedt om, men fått allikevel.

skjevt.

Jeg lander på Kastrup i klart vær, men i hodet mitt er det tåke. Jeg har talt minutter i dager, og nå som jeg er her igjen svever jeg gjennom roen, svinser gjennom gater og rundt hjørner i blinde. Opp trapper og inn dører.

Men når jeg har vridd om nøkkelen bak meg går det opp for meg at alt er sånn jeg ikke husker det. Senga har strandet midt i rommet, blomstene har flyttet ut av pottene sine og rottet seg sammen på en stol. Bildene har lekt gjemsel og glemt hvor det nå var de skulle henge. Jeg skjønner tegninga, det er ikke her vi skal være. Hjemme er som alltid bare til låns, og det er på tide å levere det tilbake. Men ikke nå. I stedet fortøyer jeg senga ved vinduet igjen og pakker tåka tettere omkring meg. Bildene smiler skjevt til meg fra veggen.

blendet / post mortem.

Det skjer noen ganger, at man blir blendet av livet. Det skjedde i fjor sommer, og det var ditt liv jeg ble blendet av. Jeg forstod ikke, orket ikke å se, så jeg vendte hodet bort, kvalm av det plutselige lyset.

Sakte vendte synet tilbake, men du hadde forsvunnet.

– Jeg trengte bare litt tid i mørket, forklarer jeg.

Du forstår ikke, sier du, hva hjelper det å snu ryggen til lyset? Det er der allikevel.

Jeg forstod like lite, forstod bare kvalmen og higen etter litt tid og plass til å komme meg igjen. Mens du stod der i lyset og prøvde å slukke det i stedet for å vende ryggen imot.

Jeg forstår fortsatt like lite, mens du virker sikker i din sak. Håper du synes det er bedre sånn, at du synes det var ille nok, hva det nå enn var jeg gjorde. For jeg husker ikke lenger.

Jeg trengte bare litt tid i mørket. Det er alt.

her er hele din fremtid.

Jeg står på gata foran oppgangen min. Døra smeller bak meg, og jeg skal aldri låse den opp igjen. Aldri sparke av meg skoene, sette fra meg veska på stolen ved veggen og slenge meg ned på senga med utsikt til himmelen og den blå bygningen med hvite karmer.
Kassene og koffertene er pakket, senga står på høykant inntil muren og er allerede støvete av bygningsarbeidet i bygningen ved siden av. Livet mitt er pakket ned, men ingen flyttebil kommer.

I morgen er det fredag. Jeg skulle egentlig jobbet i morgen, men de sendte meg en melding i morges, sa de ikke trenger meg allikevel. Igjen. Siden jeg sa jeg ville lete etter en annen jobb har det blitt fler og fler av de beskjedene. Jeg har sendt ut flere søknader, synes faktisk selv de var ganske bra hvis jeg skal være ærlig. De fikk meg til å føle at jeg kunne bidra litt, kanskje gjøre en forskjell. Jeg tror det er noe galt med mailen min, for jeg fikk aldri noe svar.

Jeg burde ha ventet på noen nå, noen som kunne hjelpe meg å dytte senga opp trappene til den nye leiligheten. Men Eva dro til Frankrike for en måned siden og kommer ikke hjem igjen før til jul. Anne er på ferie, ellers skulle hun gjerne hjulpet. Jeg orket ikke å spørre noen andre når jeg visste at jeg uansett hadde måttet sende melding og avlyse. Jeg fant aldri noen leilighet.

Jeg setter meg på en av flyttekassene og kjenner at den gir etter. Den er tydeligvis tom. Jeg drar av den brune tapen, og bare en hvit lapp ligger på bunnen:

vi har kuttet alle bånd for deg; her er hele din fremtid.

ikke.

Jeg tenker på de visne blomstene som etterlot frø i fredfull dvale

Ventende på våren

Tenker på frøene

Trinne barnehender som vanner meg så flittig

Myke og frosne føtter som tripper forventningsfullt i håp om at jeg skal spire

Mens jeg ligger lat og latent

Hører vaggvisa för flyktbenägna på repeat

Håper at Håkan orker å synge meg i søvn resten av sitt liv

Så jeg aldri behøver å våkne

Kjempe meg gjennom halvfrost, eksplodere ut av meg selv og la meg blende av sola

Utstå måping og gisp for at jeg til slutt maktet

Jeg gjorde det

Ikke