tirsdag 17. juni 2014

blendet / post mortem.


Det skjer noen ganger, at man blir blendet av livet. Det skjedde i fjor sommer, og det var ditt liv jeg ble blendet av. Jeg forstod ikke, orket ikke å se, så jeg vendte hodet bort, kvalm av det plutselige lyset.

Sakte vendte synet tilbake, men du hadde forsvunnet.

– Jeg trengte bare litt tid i mørket, forklarer jeg.

Du forstår ikke, sier du, hva hjelper det å snu ryggen til lyset? Det er der allikevel.

Jeg forstod like lite, forstod bare kvalmen og higen etter litt tid og plass til å komme meg igjen. Mens du stod der i lyset og prøvde å slukke det i stedet for å vende ryggen imot.

Jeg forstår fortsatt like lite, mens du virker sikker i din sak. Håper du synes det er bedre sånn, at du synes det var ille nok, hva det nå enn var jeg gjorde. For jeg husker ikke lenger.

Jeg trengte bare litt tid i mørket. Det er alt.

2 kommentarer:

  1. Dette treffer meg på et emosjonelt punkt. Du skriver godt!

    SvarSlett