Hver morgen våkner jeg på havets bunn. En bortkommen
skapning som ikke vet hvilken retning som er opp eller ned, så mørkt er det.
Jeg svømmer en vei, tenker det må være i retning overflaten, men det er ingen lys
som forteller meg at jeg er på rett kurs.
Det er den mørke tiden. Man mister retningssansen. Det skjer
oss alle, men jeg blir like forbauset hvert år. At det kan bli så mørkt.
Dette året har hatt lysglimt. Vi kjøpte vårt livs første
leilighet, reiste til Beirut, Danmark, England. Jeg ble fastansatt. Seilte
sammen med min fineste venn, og en helg i oktober gikk vi i badstue og badet i
innsjøen ved en hytte i Sverige. Om morgenen var det dis på vannet og dugg i
gresset.
Samtidig så jeg sykdom på nærmeste hold, og plutselig var
leiligheten min full av blomster. En bolig måtte tømmes, en begravelse
arrangeres. Det jeg skyver til side på dagtid innhenter meg i drømmene.
Noen jenter på jobb med hang til det spirituelle fortalte
meg at dette er året for prøvelser. Et år hvor ting som er vanskelige når sin
topp, hvor det må ryddes opp og løses for at ting ikke skal bli enda verre. Som
at alt det fæle som kan skje, skjer. Jeg kan se det i mitt eget liv. Det
startet med verk i en tann som til slutt måtte trekkes, endte med at en ulmende
sykdom til slutt ble umulig å lukke øynene for. I år har jeg sittet på første
rad i tre begravelser.
Og jeg hører det fra andre. Forhold som lenge har tæret på,
som endelig ender i skilsmisse. Bisarre lammelser og skrekkelige infeksjoner.
Det er snart på tide at den føniksen karer seg opp av asken.
Jeg trenger å vite at brannen er slukket nå.
