torsdag 27. juli 2017

samme gamle krig.

Sommer igjen og mattheten klamrer seg fast som en lenke rundt foten. Nok en gang bryter det ut en krig inni meg som får meg til å minne mest om et barn som klager over at det er sultent, men som nekter å spise maten som blir satt frem.

Hele sommeren har jeg lopper i blodet, men er som fastspent i sofaen. Tiden står stille mens den løper av sted. Jeg burde gå ut, gjøre noe, få sol på kroppen, men ingen er hjemme og de som er det har sikkert planer. Gresset er tørt og kroppen er klissete. Jeg vil bade, men det er for kaldt i lufta. Det er varmt i lufta, men jeg vasket nettopp håret. Kunne gått en tur, men jeg har vært overalt. Jeg har gjort alt. Jeg står på flyplassen og vil allerede hjem.

Jeg er en feit flue som kaster kroppen dovent mot vinduet. Det er ingenting nytt under sola.


I morgen skal det regne, om noen uker er det skolestart. Da kan jeg hvile.

torsdag 6. juli 2017

alt du sier jeg ikke er, er jeg.

Den jeg var med deg var meg. Skjørt og fake pelsjakke hånd i hånd med deg forbi grønne, blå, røde allværsjakker. Indierock fra totusenogsju på Spotify og bananpannekaker hver søndag. Jeg var alt det der, blant annet. Du likte det.

Det er mye annet jeg er, hvis jeg skal tro deg. En remse Flax-lodd uten gevinst. En uke uten helg. Bridget Jones’ beige truser. Du likte det ikke.

Jeg er den samme, men jeg er ikke til å kjenne igjen. Jeg går på jobb og sier ja ja ja til brystet svir av stress, jeg inviterer til vors og har falske øyevipper fra Japan på. Jeg har kjøpt spraglete rosa treningstights og ekte tursko, ikke bare joggesko. Flere ganger i uka, minst tre, trener jeg cardio, yoga og zumba til kvalmen presser seg på og leddene verker. Så legger jeg meg på sofaen og ser en million episoder av Sex & Singelliv og spiser gulrøtter. Jeg henger sjelden med venner.


Jeg vet ikke helt hvem jeg er lenger, men det viktigste er at du ikke gjør det heller.

torsdag 29. juni 2017

implosjon / to minus én.

Hipsterbaren ved siden av der jeg bor har gigantiske vinduer. Hvis de tatoverte bartenderne som jobber der har vært oppmerksomme, har de sett meg gå hånd i hånd med en høy fyr med briller i snøen, i vårsola, med paraply og med digre poser med vasketøy på slep. Utallige ganger frem og tilbake.

Hvis de har fulgt nøye med, har de lagt merke til at jeg går alene nå – og ikke på langt nær like ofte. Jeg går andre veier, så godt det går. Jeg så ham på gata forrige uke, og hjertet banket så fort, så hardt, så plutselig, mens han ikke ante at jeg var der – bare noen meter unna.  Det føltes som å bli slått ned på åpen gate.

Skulle ønske noen hadde slått meg ned akkurat da, foran øynene hans. Kanskje han hadde syntes synd på meg, kommet løpende, lagt armene rundt meg og kinnet sitt mot hodet mitt. Men han så meg ikke.

Han gikk kanskje hjem og spilte gitar, kanskje hjem til en annen hvor middagen allerede var klar og stod på bordet da han kom.

Jeg går andre veier nå, og helst holder jeg meg hjemme. Ligger urørlig på senga og vet at jeg redder verden lite grann. For hva om jeg hadde gått ut nå, møtt noen jeg kjente, smittet dem med håpløsheten min, forvandlet dem til en svart klump?

Jeg er en udetonert bombe. Trykket inni meg gjør huden stram, og musklene i ryggen er harde mot det myke sengeteppet. Et lite rykk i fingeren kan slette alt liv.


Så jeg ligger stille og venter på det uunngåelige. Noe må skje. Noe må skje. Noe må skje.

onsdag 24. mai 2017

hvem holder telling

Sola skinner i leiligheten igjen. Da vi møttes var sola et vagt konsept som bare viste seg mens vi var på jobb. Vi begynte å miste trua på at den fortsatt fantes.

 Det er fem måneder siden, mer eller mindre. Mindre faktisk, men hvem holder telling.

Mange klager over venner som endrer seg helt når de får seg type, og jeg er ganske sikker på at jeg har vært en sånn venn denne gangen. Det føles som om nesten all tiden min de siste månedene har dreid seg om å finne ut hvem du er, hvilke feil du har, hvordan det føles i brystet og i magen. Jeg mener det når jeg sier det er en drøm å ha blitt kjent med deg, men jeg trodde ikke det skulle være en helt bisarr drøm der omgivelsene og følelsene skifter hele tiden. Det er som om verden er blitt vrengt, på en måte, og hvordan skal man kunne tenke på annet enn å finne ut hva som er opp og ned og bak og frem da?

Jeg har tilbragt flere netter med deg enn med noen andre. Jeg har blitt rørt over måten du vasker opp og jeg har grått så genseren din er blitt sort av maskara. Jeg har lært meg å holde ut når ting føles vanskelig og jeg har lært meg at de kjipe følelsene går over. At det vi har er det jeg vil ha og samtidig det jeg frykter mest.

Nå er vi kommet så langt. Jeg kan regne med at du hjelper meg hvis jeg ber om det. Og hvis du ikke kan det, kan jeg regne med at det ikke er fordi du ikke liker meg lenger, men fordi det rett og slett ikke passer. Jeg kan se for meg livet mitt en måned frem i tid og gå ut fra at du fortsatt er i bildet. Jeg kan glefse til deg i butikken og regne med at vi går hjem sammen allikevel.

Vi kan så mye nå. Som et barn som lærer seg å gå og sakte begynner å finne balansen.


Jeg håper vi holder oss på beina.

lørdag 4. februar 2017

fem minutter til, det er alt jeg vil.

Jeg har ikke forsvunnet, jeg er akkurat der jeg vil være. Når jeg våkner om morgenen og svever mellom drøm og virkelighet i noen sekunder, vet jeg ikke hvilken som lokker mest. Eller hva som i det hele tatt er forskjellen lenger.

Etter å ha bygget korthus i mange år, små spinkle skjeletter som har vaklet og falt gang på gang, har jeg klart å stable en hel liten verden på benene. Med akkurat passe mye av alt og sommerfugler utenfor vinduet og i magen. Et hus med et fundament jeg klatter lag på lag med sement på så ingen stormer skal kunne rive det. Vær så snill, ikke la noen rive det.


Jeg ikke på vei noen steder, jeg løper i sirkel, en hund som jager sin egen hale. Rundt og rundt i mitt skjøre mikrokosmos. Rundt og rundt og jeg er herlig svimmel og jeg tror jeg føler meg hjemme nå.