du igjen.

Det er slutten av september og en hel sommer har kommet og gått siden sist vi så hverandre. Det siste minnet jeg har av å være sammen med deg er en gnagende følelse i brystet som ikke ville forsvinne, og som så endelig forduftet på sekunder. Etter at du ikke lenger ville sove sammen, og så bad meg møte deg på Vår frelsers gravlund hvor du kastet restene av oss i søpla.

 Jeg aksepterte det. Sånn er spillet sa jeg, mens jeg gravde i grusen med en pinne. Du gråt. Jeg sa jeg fortjente bedre. Jeg mente det halvveis.

Nesten fire måneder senere trasker vi side om side gjennom sprakende høstløv.  Jeg hadde glemt lukten din. Den litt for sterke parfymen. Som med så mye annet ved deg tenker jeg at den føles velkjent, men at jeg gleder meg til å kjenne en mer behagelig lukt. En lukt som er kravløs der din setter sansene på helspenn. Jeg er lettet over at den lukten ikke lenger må tilhøre meg. Det er sant.

Det får meg til å slappe av. Når armen din sneier min rykker jeg noen desimeter unna. Når vi setter oss på kafé sklir jeg langt ned i stolen uten å tenke på holdningen min mens jeg babler om jobb og venner. Alt du har gått glipp av siden sist. Jeg trenger ikke å bry meg lenger. Det er sånn det føles.

Når jeg sender melding neste dag og spør hvordan du syntes det var å ses på den måten, sier du at det var merkelig siden du er vant til at vi omgås som par.

Og da vet jeg at jeg har vunnet.

fire måneder på forskudd.

Jeg er tjueni år. Hver dag går jeg på jobb og krysser av punkter på lister, lytter under møter, skriver notater. Har en konstant følelse av at det er noe jeg bør gjøre, men kommer ikke på hva. En idé som ville fått de andre til å nikke begeistret svever foran nesetippen min, men jeg klarer aldri å fange den. Tør kanskje ikke å gripe den. Hører på andres forslag og slakter dem i hodet mitt. Prøver å moderere meg når jeg foreslår en middelvei, men hører selv at jeg sabler ned ideene som sikkert er gode som de er. Jeg føler meg som et whack-a-frog-spill, en som slår ned de som stikker hodet frem.

På speilet på damedoen på jobb står det en post-it på speilet: Du er god nok som du er. Ha en fin dag! Den har en av de gamle karene klistra på for tull, men alle damene synes det er koselig. Den lappen erter meg. Kan man egentlig være god nok som man er hvis man ikke engang kan etterleve Kardemommeloven?

Om under fire måneder fyller jeg tretti år. Det er mange som sier at man lærer å gi mer faen da. At man blir mer trygg på seg selv. Jeg håper i det stille at livet er litt som årstidene, og at jeg er på vei inn i en veldig lang høst. Jeg som blir stresset og deppa av den ekstroverte sommeren med alt man skal rekke og oppleve. Sommeren som verken gidder å sove eller jobbe. Ingen faste rammer. Kanskje det er der jeg har vært de siste årene. Sagt ja til alt, redd for å gå glipp av noe eller falle utenfor fordi YOLO.

Naturen er så fin når den dør. Jeg håper at det nye årtiet sender meg kortere dager og skarpe farger, store følelser og melankoli. Det er der jeg hører hjemme. Det er der jeg vil bo.

En ting til: jeg håper man blir litt varmere og litt snillere med alderen også. Det er alt jeg ønsker meg til bursdagen min.

samme gamle krig.

Sommer igjen og mattheten klamrer seg fast som en lenke rundt foten. Nok en gang bryter det ut en krig inni meg som får meg til å minne mest om et barn som klager over at det er sultent, men som nekter å spise maten som blir satt frem.

Hele sommeren har jeg lopper i blodet, men er som fastspent i sofaen. Tiden står stille mens den løper av sted. Jeg burde gå ut, gjøre noe, få sol på kroppen, men ingen er hjemme og de som er det har sikkert planer. Gresset er tørt og kroppen er klissete. Jeg vil bade, men det er for kaldt i lufta. Det er varmt i lufta, men jeg vasket nettopp håret. Kunne gått en tur, men jeg har vært overalt. Jeg har gjort alt. Jeg står på flyplassen og vil allerede hjem.

Jeg er en feit flue som kaster kroppen dovent mot vinduet. Det er ingenting nytt under sola.

I morgen skal det regne, om noen uker er det skolestart. Da kan jeg hvile.

alt du sier jeg ikke er, er jeg.

Den jeg var med deg var meg. Skjørt og fake pelsjakke hånd i hånd med deg forbi grønne, blå, røde allværsjakker. Indierock fra totusenogsju på Spotify og bananpannekaker hver søndag. Jeg var alt det der, blant annet. Du likte det.

Det er mye annet jeg er, hvis jeg skal tro deg. En remse Flax-lodd uten gevinst. En uke uten helg. Bridget Jones’ beige truser. Du likte det ikke.

Jeg er den samme, men jeg er ikke til å kjenne igjen. Jeg går på jobb og sier ja ja ja til brystet svir av stress, jeg inviterer til vors og har falske øyevipper fra Japan på. Jeg har kjøpt spraglete rosa treningstights og ekte tursko, ikke bare joggesko. Flere ganger i uka, minst tre, trener jeg cardio, yoga og zumba til kvalmen presser seg på og leddene verker. Så legger jeg meg på sofaen og ser en million episoder av Sex & Singelliv og spiser gulrøtter. Jeg henger sjelden med venner.

Jeg vet ikke helt hvem jeg er lenger, men det viktigste er at du ikke gjør det heller.

implosjon / to minus én.

Hipsterbaren ved siden av der jeg bor har gigantiske vinduer. Hvis de tatoverte bartenderne som jobber der har vært oppmerksomme, har de sett meg gå hånd i hånd med en høy fyr med briller i snøen, i vårsola, med paraply og med digre poser med vasketøy på slep. Utallige ganger frem og tilbake.

Hvis de har fulgt nøye med, har de lagt merke til at jeg går alene nå – og ikke på langt nær like ofte. Jeg går andre veier, så godt det går. Jeg så ham på gata forrige uke, og hjertet banket så fort, så hardt, så plutselig, mens han ikke ante at jeg var der – bare noen meter unna.  Det føltes som å bli slått ned på åpen gate.

Skulle ønske noen hadde slått meg ned akkurat da, foran øynene hans. Kanskje han hadde syntes synd på meg, kommet løpende, lagt armene rundt meg og kinnet sitt mot hodet mitt. Men han så meg ikke.

Han gikk kanskje hjem og spilte gitar, kanskje hjem til en annen hvor middagen allerede var klar og stod på bordet da han kom.

Jeg går andre veier nå, og helst holder jeg meg hjemme. Ligger urørlig på senga og vet at jeg redder verden lite grann. For hva om jeg hadde gått ut nå, møtt noen jeg kjente, smittet dem med håpløsheten min, forvandlet dem til en svart klump?

Jeg er en udetonert bombe. Trykket inni meg gjør huden stram, og musklene i ryggen er harde mot det myke sengeteppet. Et lite rykk i fingeren kan slette alt liv.

Så jeg ligger stille og venter på det uunngåelige. Noe må skje. Noe må skje. Noe må skje.

hvem holder telling

Sola skinner i leiligheten igjen. Da vi møttes var sola et vagt konsept som bare viste seg mens vi var på jobb. Vi begynte å miste trua på at den fortsatt fantes.

 Det er fem måneder siden, mer eller mindre. Mindre faktisk, men hvem holder telling.

Mange klager over venner som endrer seg helt når de får seg type, og jeg er ganske sikker på at jeg har vært en sånn venn denne gangen. Det føles som om nesten all tiden min de siste månedene har dreid seg om å finne ut hvem du er, hvilke feil du har, hvordan det føles i brystet og i magen. Jeg mener det når jeg sier det er en drøm å ha blitt kjent med deg, men jeg trodde ikke det skulle være en helt bisarr drøm der omgivelsene og følelsene skifter hele tiden. Det er som om verden er blitt vrengt, på en måte, og hvordan skal man kunne tenke på annet enn å finne ut hva som er opp og ned og bak og frem da?

Jeg har tilbragt flere netter med deg enn med noen andre. Jeg har blitt rørt over måten du vasker opp og jeg har grått så genseren din er blitt sort av maskara. Jeg har lært meg å holde ut når ting føles vanskelig og jeg har lært meg at de kjipe følelsene går over. At det vi har er det jeg vil ha og samtidig det jeg frykter mest.

Nå er vi kommet så langt. Jeg kan regne med at du hjelper meg hvis jeg ber om det. Og hvis du ikke kan det, kan jeg regne med at det ikke er fordi du ikke liker meg lenger, men fordi det rett og slett ikke passer. Jeg kan se for meg livet mitt en måned frem i tid og gå ut fra at du fortsatt er i bildet. Jeg kan glefse til deg i butikken og regne med at vi går hjem sammen allikevel.

Vi kan så mye nå. Som et barn som lærer seg å gå og sakte begynner å finne balansen.

Jeg håper vi holder oss på beina.