tirsdag 26. september 2017

fire måneder på forskudd.

Jeg er tjueni år. Hver dag går jeg på jobb og krysser av punkter på lister, lytter under møter, skriver notater. Har en konstant følelse av at det er noe jeg bør gjøre, men kommer ikke på hva. En idé som ville fått de andre til å nikke begeistret svever foran nesetippen min, men jeg klarer aldri å fange den. Tør kanskje ikke å gripe den. Hører på andres forslag og slakter dem i hodet mitt. Prøver å moderere meg når jeg foreslår en middelvei, men hører selv at jeg sabler ned ideene som sikkert er gode som de er. Jeg føler meg som et whack-a-frog-spill, en som slår ned de som stikker hodet frem.

På speilet på damedoen på jobb står det en post-it på speilet: Du er god nok som du er. Ha en fin dag! Den har en av de gamle karene klistra på for tull, men alle damene synes det er koselig. Den lappen erter meg. Kan man egentlig være god nok som man er hvis man ikke engang kan etterleve Kardemommeloven?

Om under fire måneder fyller jeg tretti år. Det er mange som sier at man lærer å gi mer faen da. At man blir mer trygg på seg selv. Jeg håper i det stille at livet er litt som årstidene, og at jeg er på vei inn i en veldig lang høst. Jeg som blir stresset og deppa av den ekstroverte sommeren med alt man skal rekke og oppleve. Sommeren som verken gidder å sove eller jobbe. Ingen faste rammer. Kanskje det er der jeg har vært de siste årene. Sagt ja til alt, redd for å gå glipp av noe eller falle utenfor fordi YOLO.

Naturen er så fin når den dør. Jeg håper at det nye årtiet sender meg kortere dager og skarpe farger, store følelser og melankoli. Det er der jeg hører hjemme. Det er der jeg vil bo.


En ting til: jeg håper man blir litt varmere og litt snillere med alderen også. Det er alt jeg ønsker meg til bursdagen min.

3 kommentarer: