halvfullt.

klokka blir midnatt og 

lysene slukkes og 

volumet skrus opp og 

endelig forsvinner menneskene 

eller hur 

kan nesten glemme at man er i fuckings jävla Stockholm 

eller hur 

et glass rødt til og en minttuu til så 

blir det bra 

eller hur 

klokka gikk plutselig fort 

eller hur 

ville passe bra med en halloumiwrap og 

noen liter vann 

eller hur 

det ble ganske tomt da 

musikken forsvant 

eller hur 

og når jeg våkner kommer 

menneskene og 

lydene og 

trykket i brystet til å være tilbake 

eller hur

you won’t believe what happened next.

Følelsen fra for fire år siden treffer meg som en kule i magen. Da en mistilpasset og hatefull mann stjal nesten hundre liv, det var en av oss og alle kjente noen som kjente noen. Blod på gress og i vann og på tak gulv vegger.

Je t’aime Paris, står det på T-skjortene på H&M. Jeg elsker Paris.

Paris er jo rett rundt hjørnet.

Verden er så liten nå.

Blod overalt.

Sa de ikke at kjærlighet overvinner hat?

Så mange timer, dager, uker, år har jeg ventet. Sukket og ventet. Ventet på bedre tider. Ventet på penger, på frihet, på stabilitet.

Latterlig.

Som om jeg noensinne har opplevd noe annet.

Jeg tar tilbake alt det der jeg har sagt og håpet på.

Jeg tror bare jeg snur

For det er aldri for seint å snu, ikke sant?

Synes å huske noe sånt.

Ok.

Hør her.

Du får meg ikke til å klikke meg videre.

No way José.

Jeg vil ikke se hva som skjer etter dette.

b-lista.

Tjena kloke hoder og fine folk! Det er lenge siden jeg har skrevet om livet mitt og status quo (jeg skylder på alle kommunikasjonsappene som gjør det så lett å få utløp for følelser mens de fortsatt føles så intenst), så jeg har stjålet en liste fra Sveriges bloggelite så dere får et innblikk i hvordan livet mitt ser ut nå. Værs’go!

Bilde: Johanne Romme

Hvor gammel er du?

27 i to måneder til!

Hvor gammel føler du deg?

Min egen alder? Noen ganger 17, andre ganger 41.  Er midt i en kvartlivskrise hvor jeg lurer på hvor i alle dager jeg hører til, hva jeg duger til, om jeg noensinne kommer til å få et ordentlig sted å bo, om jeg må gifte meg og få barn, om jeg kommer til å ville eller kunne det etc. Så jeg er vel ganske typisk for alderen min.

Hvor bor du?

I Stockholm, men om en drøy måned flytter jeg hjem til Oslo! Shit, det er over åtte år siden jeg flyttet til utlandet for første gang og jeg er så spent på hvordan det nye livet kommer til å bli. Jeg sier det nye livet, for jeg nekter å gå tilbake til det gamle.

Hva har du gjort i dag?

Stått skvist inntil en stolpe på pendeltoget, jobbet, prøvd å returnere en feilbestilt telefon uten hell, fått avslag på en stilling jeg har vært på 937592 intervjuer til, spist middag og sett den siste episoden av Dama til. Jeg har sett Flickvän på försök også, men jeg synes faktisk førstnevnte er hakket bedre. Live Nelvik er så blid og herlig!?

Sommer, høst, vinter eller vår, hvilken foretrekker du? Hvorfor?

Absolutt høsten! Sommer er stort sett plagsomt med kjipe klær, tomhet siden alle er på ferie og evig dårlig samvittighet fordi man føler at man bør finne på noe absolutt. hele. tiden. Når høsten kommer kan jeg endelig puste igjen.

Er du avhengig av noe?

Kaffe, bekreftelse, ost og reising.

Hvor i verden ville du helst vært nå?

Jeg var i Reykjavik på Iceland Airwaves forrige uke og vil bare tilbake! Skrive, drikke kaffe på Kaffi Vínyl, drikke øl på Kaffibarinn. Gjerne med Jófríður Ákadóttir, hun virker så utrolig kul.

Hva slags humør er du i nå?

Melankolsk og trøtt, slått i bakken av novembermørket.

Hva er yndlingsgodteriet ditt?

Sjokolade! Freia, så klart. Og surt smågodt.

Hva er favorittbutikken din?

Quriosa, Episode og Accord i København, Habitat i Stockholm.

Er du et morgen- eller kveldsmenneske?

Morgen- og formiddag. Etter det blir jeg ofte rastløs og trøtt samtidig. Dårlig kombo.

Har du noen gang blitt sydd?

Da jeg fjernet en føflekk. Legen massakrerte ryggen min, så nå er mitt beste partytriks å få folk til å tro at jeg er blitt knivstukket. De fleste tror på meg siden jeg kommer fra Stovner. #streetcred #thuglife

Hvem var den siste som gjorde noe spesielt for deg?

Mamma fraktet sykkelen min fra Stockholm til Oslo med fly(!)

Er du sjenert?

Når jeg kommer alene på fest eller andre sammenhenger der folk kjenner hverandre fra før, ja.  Eller i grupper der alle virker supersmarte. Har lang historie med å gjemme meg på do på fester. Heldigvis er voksne som regel snille og imøtekommende, så nå går det som regel bra å finne noen å småsnakke med :)

Vil du gifte deg?

Får mindre og mindre tro på ekteskapet, så nei, ikke sånn det ser ut nå.

Har du et kallenavn?
B, Queen B, Betty, søs, bønna.

skyggebokseren.

Klokka er snart tre på ettermiddagen og jeg står foran speilet på toalettet på jobb og ser mascaraen sildre i sikksakk nedover kinnene mine. Vifter med hendene foran ansiktet i et forsøk på å tørke dem. Det er ikke første gangen, faktisk har jeg mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har stått her det siste halvåret. Det er tilsynelatende ingen vei ut herfra.

Jag var aldrig bra på livet

Jag var aldrig riktigt där

Jeg ramser opp klisjéene i hodet mitt, men de preller av. Hjernen min vet, men forstår ikke at det kommer til å bli bedre. I mitt hode eksisterer ikke muligheten for å bryte ut av mørket, for jeg kommer aldri så lenge jeg lever unna det som gnager aller mest: meg selv. Gjennom frustrasjonen over spisse albuer, de som glemmer, de som avbryter, de som overser andre, etser giften som syder ustoppelig ut av meg, til alt sammen er en svart klump av forakt og håpløshet. Ikke all verdens gode råd kan redde meg nå.

Nobody told me it would get stormy

Hva gjør du når alt rundt deg står i lys lue, og du innser at det er du som har startet brannen? Når flammene smyger seg nærmere og nærmere til de har spist alt mellom den og deg og du ikke har annet valg enn å la deg sluke, du også. Reduseres til kull og røyk. Ingenting.

Jeg skraper bort de svarte rennene av sminke fra kinnene mine og gjør motvillig det eneste jeg kan gjøre. Venter. Venter på å starte forfra, på å stige opp fra asken.

når en dør lukkes.

De sier at når en dør lukkes åpnes en annen og

sånn er det hjemme hos meg.

Når jeg har hentet et glass vann og

lukker soveromsdøra

hører jeg et sukk av

lettelse

i motsatt ende av leiligheten.

Jeg hører dodøra stenges og

nøkkelen vris om

i det fjerne og

jeg røsker med meg jakke og veske og

umerkelig som et hårstrå som treffer gulvet

med bankende hjerte

og uknytte sko

lukker jeg ytterdøra bak meg og

jeg er fri.

begynnelsen på slutten.

Jeg husker ikke helt når det skjedde. Det var et umerkelig skifte, som når man snurrer rundt på et svett dansegulv med en fremmed og tenker at ting aldri har vært så glitrende og riktige som nå, og plutselig er klokka fem og spottene i taket tennes og alle venner har gått hjem. Friheten ved å bo i et annet land, følelsen av å eie verden og at jeg kunne være akkurat hvem og hvordan jeg ville, har blitt til et fengsel.

Det er sju år og en dag siden mamma og jeg tok båten til Frederikshavn og toget videre til Aalborg med fullstappede kofferter og hjerter som banket litt fortere enn vanlig. Mamma snakker fortsatt om ansiktsuttrykket jeg hadde da vi klatret ned  i kjelleren som skulle bli mitt første hjem hjemmefra. Med edderkopper i hver krok og utsikt opp til naboens knær. Hun vet hvordan knuste håp ser ut.

Men jeg kom meg opp av kjelleren og fant min plass i verden, sånn ca. Jeg har syklet over broer ved soloppgang med jublende hjerte, jeg har knust fordommer og vært journaliststudent på dansk, klina i vinduer og på oppvaskbenker og fått så mye kjærlighet av fine mennesker fordi jeg er akkurat den jeg er. Jeg har vært den beste utgaven av meg selv. Jeg har vært tilnærmet lykkelig og eid det.

Man kan ha det veldig gøy når man føler seg utrygg. Når man føler seg tvunget ut av leiligheten av angst for å være i veien, når man aldri føler at man får være i fred. Når man uansett aldri føler ro. Da er det lett å si ja til alt som tar en bort fra det vanskelige, som får en til å glemme at man ikke har et riktig hjem og som gir en følelse av å høre til. Det oppstår mange sterke bånd og gode historier når man tvinges til å bli en ja-person selv om hvert atom i kroppen skriker nei.

Det er grenser for hvor lenge man orker å la seg selv tvinge til å si ja, særlig når man blir så utrolig sliten av å være engstelig i år etter år. Engstelig for at man aldri skal få et eget hjem og få skrive reglene selv. Når man nå har vært så flink og gjort sånt man aldri trodde man ville tørre, vært bedre enn man turte tro at man kunne være. Skal man ikke da endelig få lov til å ta en pustepause, få litt fotfeste så man orker å være flink igjen?

Ja, for nå som alt føles feil og ingenting motiverer og jeg ikke lenger har noen som tvinger meg med på eventyr, hvordan skal jeg da fortsette å være den der bra utgaven av meg selv? Når ingen lenger er der for å slenge en redningsvest min vei er det vanskelig å holde hodet over overflaten. Jeg drukner.

Friheten ved å være fri fra forpliktelser og forventninger har for lengst begynt å føles som et fengsel. Når man aldri har et sted man skal være eller et mål man skal nå, er det lett å gå fra å føle seg fri til å føle seg fortapt. Og når man har flyttet atter en gang  og føler seg som en gjest dette stedet også tyder det på at det noe som rett og slett ikke fungerer. Jeg lærte the hard way i sommer at man skal stole på signalene kroppen sender, for den er faktisk ofte klokere enn hodet på hva man tåler og orker. Jeg velger å tro at man ikke skal føle angst over å gå på toalettet eller hente et glass vann. Ikke etter sju år og elleve forsøk.

Jeg velger å sette streken her. Nå vil jeg høre på kroppen, la meg selv få fotfeste, slutte å kave. For jeg husker ikke lenger hva det er jeg svømmer mot. Jeg husker ikke sist hjertet mitt jublet, sist jeg syntes verden glitret. Noen slo på spottene midt i festen og alle forsvant, men jeg fant aldri veien ut. Og nå er jeg jævlig sliten av å danse. Jeg vil hjem.