onsdag 24. mai 2017

hvem holder telling

Sola skinner i leiligheten igjen. Da vi møttes var sola et vagt konsept som bare viste seg mens vi var på jobb. Vi begynte å miste trua på at den fortsatt fantes.

 Det er fem måneder siden, mer eller mindre. Mindre faktisk, men hvem holder telling.

Mange klager over venner som endrer seg helt når de får seg type, og jeg er ganske sikker på at jeg har vært en sånn venn denne gangen. Det føles som om nesten all tiden min de siste månedene har dreid seg om å finne ut hvem du er, hvilke feil du har, hvordan det føles i brystet og i magen. Jeg mener det når jeg sier det er en drøm å ha blitt kjent med deg, men jeg trodde ikke det skulle være en helt bisarr drøm der omgivelsene og følelsene skifter hele tiden. Det er som om verden er blitt vrengt, på en måte, og hvordan skal man kunne tenke på annet enn å finne ut hva som er opp og ned og bak og frem da?

Jeg har tilbragt flere netter med deg enn med noen andre. Jeg har blitt rørt over måten du vasker opp og jeg har grått så genseren din er blitt sort av maskara. Jeg har lært meg å holde ut når ting føles vanskelig og jeg har lært meg at de kjipe følelsene går over. At det vi har er det jeg vil ha og samtidig det jeg frykter mest.

Nå er vi kommet så langt. Jeg kan regne med at du hjelper meg hvis jeg ber om det. Og hvis du ikke kan det, kan jeg regne med at det ikke er fordi du ikke liker meg lenger, men fordi det rett og slett ikke passer. Jeg kan se for meg livet mitt en måned frem i tid og gå ut fra at du fortsatt er i bildet. Jeg kan glefse til deg i butikken og regne med at vi går hjem sammen allikevel.

Vi kan så mye nå. Som et barn som lærer seg å gå og sakte begynner å finne balansen.


Jeg håper vi holder oss på beina.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar