skjevt.

Jeg lander på Kastrup i klart vær, men i hodet mitt er det tåke. Jeg har talt minutter i dager, og nå som jeg er her igjen svever jeg gjennom roen, svinser gjennom gater og rundt hjørner i blinde. Opp trapper og inn dører.

Men når jeg har vridd om nøkkelen bak meg går det opp for meg at alt er sånn jeg ikke husker det. Senga har strandet midt i rommet, blomstene har flyttet ut av pottene sine og rottet seg sammen på en stol. Bildene har lekt gjemsel og glemt hvor det nå var de skulle henge. Jeg skjønner tegninga, det er ikke her vi skal være. Hjemme er som alltid bare til låns, og det er på tide å levere det tilbake. Men ikke nå. I stedet fortøyer jeg senga ved vinduet igjen og pakker tåka tettere omkring meg. Bildene smiler skjevt til meg fra veggen.