men snart tennes lyset.

Vi har kavet oss opp av hull for å grave nye sammen. Jeg stikker spaden ned i blågrå jord, du fanger klumpene og smulene som prøver å finne veien ned igjen.

Tror du vi klarer det før stormen kommer, spør du, og jeg sier ja selv om jeg vet at det er en løgn og man skal ikke lyve.

I går gikk strømmen. Slukket lysene langs alléene og i velhusene og tente redselen og vissheten om at nå går det bare én vei.  Jeg hvisker igjen og igjen at snart tennes lyset, vi må bare grave videre, og jeg vil så gjerne tro på det.

Du spør om jeg tror vi snart har gravd oss gjennom hele jordkloden, helt til Kina, og jeg sier ja, helt sikkert, og en gang trodde jeg det var sant.

Vi er sorte og blå i ansiktet og på hendene og armene også. Vi kan ikke gjøre annet, må man bare grave hull, vite at vi er på vei et sted, at vi gjør alt vi kan før stormen kommer.