onsdag 28. november 2012

jeg kan godt være smash.


Folk flest vil ha Snickers. Snickers eller Mars eller Bounty. Eller kanskje Japp eller  Cuba hvis de vil skeie ut. Tidløse klassikere som alltid er søte, som tilfredsstiller. Som smelter i munnen, som høster misunnelige, sultne blikk. Som aldri skuffer, som alltid er lojal og mulig å få kjøpt i alle butikker og kiosker.

De vil sjelden ha Smash. Ikke fordi den ikke er god, men fordi den er litt for annerledes. Får en litt for liten pose for pengene. Den er litt for salt og søt samtidig til at det greit. Føler ikke alltid for å ha det der myke og sprø samtidig. Er det kjeks? Potetgull? Sjokolade? Kan den ikke bare bestemme seg? Man kan liksom ikke alltid bli sett med en Smash-pose i hånda. Det ville bryte alle normer.

Men noen må være Smash. Og det kan like så godt være meg. Ikke at jeg har noe valg.

3 kommentarer:

  1. Hæ? Trodde alle elsket smash, jeg.
    Selv er jeg troika, daim eller kokesjokolade, da. Ja, og 80 år.
    Men jeg liker smash, det er bare litt liten pose for pengene, som du sier.

    SvarSlett
  2. Folk elsker Smash, bare ikke hele tiden. Tror jeg. Er liksom ikke førstevalget på bussen hjem. Heldig som er daim. Men kokesjokolade? Allsidig, altså.

    SvarSlett
  3. ... sjokolade, generelt, kanskje.

    SvarSlett