implosjon / to minus én.

Hipsterbaren ved siden av der jeg bor har gigantiske vinduer. Hvis de tatoverte bartenderne som jobber der har vært oppmerksomme, har de sett meg gå hånd i hånd med en høy fyr med briller i snøen, i vårsola, med paraply og med digre poser med vasketøy på slep. Utallige ganger frem og tilbake.

Hvis de har fulgt nøye med, har de lagt merke til at jeg går alene nå – og ikke på langt nær like ofte. Jeg går andre veier, så godt det går. Jeg så ham på gata forrige uke, og hjertet banket så fort, så hardt, så plutselig, mens han ikke ante at jeg var der – bare noen meter unna.  Det føltes som å bli slått ned på åpen gate.

Skulle ønske noen hadde slått meg ned akkurat da, foran øynene hans. Kanskje han hadde syntes synd på meg, kommet løpende, lagt armene rundt meg og kinnet sitt mot hodet mitt. Men han så meg ikke.

Han gikk kanskje hjem og spilte gitar, kanskje hjem til en annen hvor middagen allerede var klar og stod på bordet da han kom.

Jeg går andre veier nå, og helst holder jeg meg hjemme. Ligger urørlig på senga og vet at jeg redder verden lite grann. For hva om jeg hadde gått ut nå, møtt noen jeg kjente, smittet dem med håpløsheten min, forvandlet dem til en svart klump?

Jeg er en udetonert bombe. Trykket inni meg gjør huden stram, og musklene i ryggen er harde mot det myke sengeteppet. Et lite rykk i fingeren kan slette alt liv.

Så jeg ligger stille og venter på det uunngåelige. Noe må skje. Noe må skje. Noe må skje.