Vekk meg når det er over, jeg ligger bare her under et blomstrende tre imens.

Jeg husker at du noen ganger spurte meg, ”kender du det; når du er så træt, at du er ved at brække dig?”, og jeg mumlet ”mmm” og tenkte i stillhet på hvor lite smerte du tålte og at dette bare var enda en sånn ting. Tenkte at jeg var mer mann enn deg og at det passet fint at jeg skulle være sammen med en feiging som deg.

Men det skulle jeg jo ikke, for du skal være sammen med en som rydder opp etter deg, som er lett nok til at du kan bære henne så du føler deg stor og sterk selv om du ikke er det. I hvert fall ikke det siste.

Nå sitter jeg ved skrivebordet som er mitt i en måned til. Sitter på en lesesal et eller annet sted i København, ligger under et tre i parken, tråkker i vei på sykkelen til enda en avtale, svarer på enda en e-mail som plutselig har snudd opp-ned på min verden for tredje gang denne uka. Og om kvelden er det fest utenfor vinduet mitt og jeg kan høre naboenes hverdag i detalj gjennom den papirtynne veggen.

Jeg kan ikke huske sist jeg våknet av mitt eget vekkeur.

Jeg har adoptert livet ditt, eller kanskje du bare smittet meg og stakk av. Nå er det jeg som er kvalm og har poser under øynene, som får høre at jeg ser trøtt ut. Men til meg er det ingen som skriver ”bare si fra hvis det er noe jeg kan hjelpe til med!”, som bare må se meg uansett hvor trøtt og kvalm jeg er. Alt jeg kan gjøre er å trekke opp ermene og svare på den e-mailen og sykle av sted til avtalen, mens det jeg aller helst vil er å si ”vekk meg når det er over, jeg ligger bare her under et blomstrende tre imens”.

Nå er alle grunnene til at du ikke er min lenger vekk, og jeg vet fortsatt at det er helt riktig. At det ikke er meg du skal ha, men en sånn renslig, liten en som du kan ta under armen.

Jeg håper i det minste du er kvitt kvalmen. Og takk så himla mye for at du smittet meg.