Sånn ble det ikke.
Jeg flyttet til utlandet i to og en halv måned helt alene som 19-åring, og har siden da tvunget meg selv hver eneste dag til å bli den beste utgaven av meg selv som overhodet mulig. Danset til dårlig teknomusikk, drukket altfor mye tysk øl og femtikroners vodka, hatt pretensiøse samtaler om indiemusikk, og flyttet til en filleby i Danmark og hatt det stort sett kjipt i tre år. Til slutt tok jeg steget og bestemte meg for å prioritere meg selv, fulgte magefølelsen og flyttet til København. Det er det lureste jeg har gjort.
Jeg kom til København med lave forventninger og store planer for mitt nye liv. Ingenting har blitt som jeg trodde, men er tusen ganger bedre enn jeg hadde turt å håpe på. Jeg har endelig fått ambisjoner, venner som alltid stiller opp, en tom konto, gått ned fem kilo uten å prøve, og hjemlengselen er stort sett ikke-eksisterende. Mest av alt er jeg utrolig stolt over meg selv for at jeg turte å overvinne fordommene mine for nettdating, og har møtt verdens fineste gutt med smilehull som får meg til å smelte, og som stiller meg spørsmål, men ikke lar meg svare fordi han ikke kan vente med å kysse til etter at jeg har svart.
Det blir bra. Selv om det ikke virker sånn. Folk blir voksne og slutter å oppføre seg dårlig, og håret slutter å alltid være fett, og fett og bein blir til former. Man skal bare tørre å bli voksen. Å løfte blikket fra skoa sine og snakke med folk man egentlig ikke tør å snakke med, å miste kontrollen men ikke seg selv. Aldri slutte å håpe og ønske, men bare tenke at en dag kommer man til å sykle over en bro i soloppgangen og juble innvendig, eller høyt hvis man vil det, og lure litt på om det egentlig er helsefarlig å være så lykkelig som man er nå.
Oktoberfest, drikkeleker, karneval i Aalborg og tomflasker i leiligheten i Steen Blichersgade, hvor vi ofte hadde fest.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar