danser alene.

Tradisjoner har ofte smakt mer bittert enn søtt for meg. Å gjøre samme ting på samme dag hvert år gir lite rom for oppfinnsomhet, og kan føles litt klaustrofobisk. Tradisjoner fører mennesker sammen i kvelende moralisme, for ”sånt gjør man bare” for ”det har man alltid gjort”. Så man blir tvunget til å si ”ja, altså, ikke at jeg ikke vil være sammen med dere i dag eller noe”. Der rutiner setter rammer, føles tradisjoner litt som å bli låst inne.

Jeg har laget min egen tradisjon, uten egentlig å være bevisst om det. I kanskje fem eller seks år har jeg gått i kirka første søndag i advent, alene, fordi det hvert år har føltes nødvendig. Som en premie, til og med. November er en dyster jævel, og når første søndag i advent kommer er det litt som å få mensen etter noen skikkelig kjipe dager med PMS. Eller som å vrenge av seg belter og stramme bukser når man kommer hjem fra jobb.

Det gode med tradisjonen min er at jeg så tydelig kan huske hvordan jeg følte meg på akkurat samme tidspunkt året før.  For et år siden bodde jeg i Stockholm og skulle flytte om en måned. Jeg grein til mamma på telefonen nesten hver dag fordi jeg var i en overskuelig tap-tap-situasjon. Bli i Stockholm og mistrives eller flytte hjem til mamma og være arbeidsløs. Ta steget jeg hadde unngått så lenge, til enhver pris, og flytte hjem til skiturpress og hytteidyll og designervesker og rådyr øl og nesten-voldtekter på byen. Og ingenting som skjer noensinne.

Året før det skulle jeg flytte fra København, og jeg følte det nesten som om jeg hadde slått opp med meg selv. Eller med København. Som om jeg ga avkall på livet jeg hadde drømt om, som hadde føltes så riktig og som fikk blodet mitt til å bruse, fikk meg til å juble gjennom gatene.

Jeg var lei meg årene før det også, enda jeg ikke hadde annet enn bange anelser om hva som var i vente.

Det er lett å skylde på novembermørket, si at det er derfor jeg har vært så trist på gudstjenestene, at tårene har kommet av lettelse over at måneden er over, eller håp for fremtiden. Men jeg kjenner at noe gikk i stykker i meg for godt de årene. Eller at jeg ble voksen, hvis det er sånn det skal føles. Sommerfuglene i magen har fløyet sin vei for godt, deler jeg seng med noen gleder jeg meg til de går så jeg kan spise frokost og se på serier i fred. Redd for å vippes av pinnen, for å få angst, holder jeg livet på en armlengdes avstand.

I dag gråt jeg nesten ikke under gudstjensten. Jeg tror jeg har det ganske bra, rufsete kanter til tross. Jeg tenkte på at jeg har flere ting jeg setter pris på enn ting jeg ønsker meg, eller som jeg skulle ønske var annerledes. Det føltes ganske mektig.

Jeg danser alene, og det er fint, for da kan jeg veive med armer og bein så mye jeg bare vil. Og om et år kommer jeg til å huske lyset som falt inn gjennom vinduet og vannet som glitret i døpefonten.