onsdag 17. august 2016

tungvekter / skuddsikker

Det er onsdag ettermiddag og jeg står på SATS med vektstanga på skuldrene og tårer som blander seg med svetten på kinnene. Plutselig er det ikke bare på barer og på jobb og i parker det skjer, kaoset har boret seg ut av brystet og festet seg som en tatovering i panna. Til allment skue, bokstavelig talt in your face, men jeg har i grunn vennet meg til den.

Jeg stusser litt over at det ikke føles rart eller flaut, men det er bare å fortsette, løfte stanga over hodet og ned på brystet igjen mens jeg kjenner den våte saltsmaken i munnen. Ikke engang dét engasjerer eller skremmer meg. Til og med et mindre sammenbrudd på en offentlig plass kan jeg ha en ironisk distanse til.

Jeg avlyser en avtale mens jeg står i garderoben og går hjemover. Fisker opp hodetelefonene fra treningsbagen selv om jeg ikke orker å høre på musikk. Legger dem rundt halsen og det føles bra, trygt, som å ta på seg en hette eller bore ansiktet ned i et tjukt skjerf.

Du kan kalle meg mange ting. Et punktert dekk, en lekk flaske, et skadeskutt barn. Men hvilken rolle spiller det når ingen kan lappe, lime, sy eller bandasjere meg?

Jeg løfter stanga igjen og spytter ut en munnfull med saltvann.

3 kommentarer:

  1. Selv om du kanskje tenker svakhet tenker jeg styrke. Altså, helt ærlig, det er jo ganske tøft å stå i det og stå for det.

    SvarSlett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett