minus.

I Københavns gater blinker gatelyktene fortsatt i svarte sølepytter. Flagget på sjømannskirken er ennå ikke blåst i fillebiter. På Amager står det fortsatt en rød norsk miniordbok på en svevehylle, som graffiti som vanskelig vaskes vekk. I et annet hjørne av bydelen lander konvolutter med navnet mitt på i en annens postkasse, i en kjeller på Vesterbro står kasser med bøker og innrammede fotografier standhaftig side om side som gamle venner. Lenger ned i gata venter en forsømt kontorstol på bedre tider, og på Nørrebro holdes treningskortet mitt varmt av en flittigere bruker. 

Jeg er ikke der, men jeg er ikke forsvunnet. Åstedet har mine fingeravtrykk over det hele. København, takk for at du lot deg skrive opp på lista over de som tålmodig venter på at jeg skal bestemme meg for at det skal være oss for evig og alltid. Kanskje det blir oss. Kanskje det blir oss.