Snart forlater jeg deg. Deg som har sett meg vokse, som har
latt meg forme meg selv. Gitt meg alle muligheter. Og takken? Jeg stikker, som
jeg pleier.
Men tro meg når jeg sier at det føles som brennende papir
som smuldrer opp inni meg når jeg tenker på det. Og tro meg når jeg sier at jeg
håper det blir oss to igjen, København. Jeg håper virkelig det, for aldri har
jeg og aldri får jeg det så bra med noen annen.
La oss snakke mer om det når jeg har samlet meg litt.
Sukk, skulle ønske du skrev oftere. Du treffer så midt i blinken med tekstene dine. Takk.
SvarSlett