Knoppene eksploderer, hjertet eksploderer, og jeg eksploderer
i latter for fjerde gang på én og samme kveld.
Jeg låser døra bak meg for tredje gang den dagen, tråkker i
gang sykkelen, og med vind i håret og en tornado i ørene blandet med Håkans nyeste
kjenner jeg for første gang at jeg orker.
Orker å la fine venner tåle selskapet mitt for fjerde,
femte, sjette gang den uka. Orker å vanne blomstene hver morgen, orker å dra
fra jobb til intervju til cafébesøk til date, helst hver dag.
Orker for første gang i mitt liv å være ung.
Det tog så lång tid
att bli ung.
Og når sommerfuglene i magen blir til en torne som presser
mot hjertet fordi jeg har lurt meg selv igjen, eller kanskje ikke, og
Zuluskiltet ved Louises bro speiler seg nervøst i søerne og lårene svir etter å
ha hjulpet meg videre på rømmen i flere måneder løper jeg enda fortere.
Jeg lar tornen presse på, fordi jeg orker. Orker fortsatt å rømme
fra eller banke livskiten ut av demoner og djevler. For hvis jeg stopper kommer
de etter meg, dytter meg uti søerne, lar meg drukne i reflektert neon, befrir
meg fra latterkramper og tømmermenn og serenader midt på natta.
Og det går jo ikke, nå som jeg endelig er ung.
Ordene dine er helt utrolig fine og derfor tror jeg at du også er det og derfor unner jeg deg alt godt og derfor ble jeg skikkelig glad langt inn i hjertet nå. Ikke vær redd for demonene, det høres ut som du er sterk nok til å takle hva som helst nå. Kjør på.
SvarSlett