vorið.

Sola skinte for første gang på flere måneder og lagde lange skygger der smulene hadde tegnet et kart, kanskje over hemmelige kontinenter på planeter noen snart vil oppdage. Som føflekkene hennes, tenkte Haukur. På ryggen og i nakken, koder han ikke hadde fått tid til å knekke.

Hun het Sylvia og kom fra Danmark. Nå lette hun etter seg selv her i 101 Reykjavik. Hun hadde d’er bløte og tykke som kremfløte, men med et blikk som forvandlet hjertet til et skip som sluktes av en massiv bølge og knustes mot klippene.

For bare en time og tjuetre minutter siden hadde ikke så mye som en millimeter skilt huden hennes fra lakenet hans, og krøllene hennes hadde dannet små virvlende bekker på puta hans.

En time og trettini minutter og et helt liv og en annen eksistens siden hun hadde kastet et blikk over skulderen før hun gikk ned trappene. Han ville tvilt på at tærne med glitterneglene noensinne hadde trippet over gulvet hans, uten å tråkke på strekene, hadde det ikke vært for lukten av blåbærlyng på Pink Floyd T-skjorta hun hadde lånt av ham.

Han feide smulene ned på tregulvet, lot sola blende ham. Han visste det måtte være ham som skulle knekke kodene, utforske kontinentene og planetene.  Hans fingre som skulle drukne i krøllene hennes. Det var hans tur til å oppleve vorið.