glør.

Jeg vet du har prøvd å kamuflere det, forføringsforsøket, men jeg har gjennomskuet deg for lengst. Du sier vi hører sammen. Tar meg i hånden og peker på alt det fine som finnes her for meg, at det ville ikke bare oss to. At det er et helt liv her som venter på meg.

Du gir meg gratis øl (hallo, hvordan kunne jeg unngå å gjennomskue deg der?) og skubber meg ut døra og inn på det som ville vært min yndlingspub. Lar meg sitte på fanget til nordlandsprinser i taxi. Hvisker i øret hans at han skal varme opp gryterett til meg selv om klokka er fire om morgenen og Holmenkollen lyser i horisonten utenfor vinduet. Brenner hånda mi med sigaretter så jeg ikke skal tvile et sekund på at det er sant når jeg våkner neste morgen. Blir sjalu og sletter telefonnummeret mitt fra hukommelsen min og lurer meg til å legge igjen det gamle telefonnummeret mitt skriblet med IKEA-blyant på en krøllete Netto-kvittering på nattbordet og snike meg ut i soloppgangen. Du blunker og tar følge med meg på linje 5 Vestli hele veien til Stovner.

Vi er på fest med verdens beste venner og du skubber meg i retning bekjente som jeg snart skal forlate, som sier jeg er gal som legger dette bak meg. Legger oss bak meg. De sier det er et liv som venter på meg her, en hel bransje som mangler meg, som trenger meg så sårt. Mennesker som forstår alt jeg sier uten så mye som å løfte et øyenbryn. Som godtar meg som jeg er. Elsker meg. Som du også gjør.

Men jeg har gjennomskuet deg, Oslo. Jeg setter pris på innsatsen, det gjør jeg virkelig. Og jeg må innrømme at jeg har kjent et streif av noe som minner om kjærlighet disse ukene. Men sannheten er at jeg ved å bli ville slå meg til ro med tryggheten som en gammel flamme gir. Følelsen av å bli sett, satt på en pidestal. Men jeg er ikke den samme som jeg var, og et elsk/hat forhold er mer enn jeg kan bære. Det ville kvele meg, sakte men sikkert. Jeg lover.

Så please, Oslo, la meg være. La oss ikke vente å se. Jeg vil ikke la meg lure.