En dame sitter ved siden av meg på S-toget,
hun har foldede hender som lukter appelsin. Lubne hender med hvit størknet
appelsinsaft i grøftene mellom de glinsende skjellene på håndbaken. Jeg merker
at det brenner innvendig. Over henne som ikke vasker hendene, over henne som
spiser appelsiner allerede i oktober. Over henne som okkuperer vindusplassen
mens jeg må stirre på størknet appelsinsaft på hender som ligner sprukken
asfalt i april.
Jeg får øyenkontakt med en forretningsmann og
ergrer meg over at den nøttebrune, rustikke kofferten hans ikke matcher de
blågrå skinnskoene. Han smiler til meg.
Tv’en står på lydløs og et utbrettet Politiken
dekker halve senga. Telefonen vibrerer, noen spør meg om en oppskrift. Jeg
svarer. Jeg leser om et polsk firma som har holdt arbeidsulykker skjult,
mobilen brummer og noen på Facebook spør hvordan det gikk med den artikkelen.
Jeg blar om til neste side, mobilen durer under foten min og noen spør meg om
det passer å ses på onsdag.
Naboen synger og smeller med skapdører på
andre siden av gipsveggen, jeg vet og de vet at jeg snart skal høre dem ha sex.
Jeg skrur opp lyden på tv’en. Noen har snart
oppklart et drap. Jeg vet ikke hvem som er død, men snart vet jeg hvem morderen
er.
Mobilen hvisker at jeg skal huske å løse
ekstraoppgaven vi skal diskutere om ti timer.
Så mange fengsler vi frivillig vandrer inn og
ut av hver dag. Som surrer tanker inn i piggtråd, forhindrer at de vokser seg
store. Demmer opp bekker av harmoni, lar aldri demonene drukne. Driver oss til
å slå hodet mot muren, bite i lenker, spise løgner og kaste opp halvsannheter.
Så heldige vi er. Hvem vet hva som venter
utenfor murene.
Ja, hvem vet om det vi nesten blir sprø av nå er sånne ting vi kommer til å se tilbake på som bagateller senere, som gloseprøvene på ungdomsskolen. Jo, sikkert, kanskje. Noe av sjarmen liksom, det å aldri bli fornøyd og ha naboer som støyer og gråte over gutter som aldri blir introdusert i biografien. Vet ikke hva jeg vil helst, at det skal ha så stor betydning som jeg gir det, eller at det rett og slett går over for alltid.
SvarSlettDet er skummelt det du beskriver, fordi det er sant.
SvarSlettSykt bra skrevet.
Merkelig, noen ganger mens jeg er på jobb kommer plutselig uventede tanker og minner og stemninger til overflaten. Som om hjernen blir fri til å tenke, og sinnet til å føle, fordi jeg holder på med noe helt annet, mekanisk. Men så tar oppgavene meg igjen. Men det er som om jeg likevel i de øyeblikkene har tid til å tenke på saker og ting som jeg ellers glemmer.
Det er sant! Det er derfor jeg synes hverdagen er så utrolig bra og viktig :)
SvarSlettså sant og så fint skrevet!!
SvarSlett