Etter femten års vennskap står to jenterom tomme i nummer
tjuetre. Femten år med å løpe tjue meter, forbi nummer tjueen, i joggebukser og
store gensere, med å frakte dyner til om kvelden og fra om formiddagen, med å
leke store og se kanskje hundre filmer og drikke litervis med saft. Femten år
og nå står to jenterom tomme.
Anna skulle bli dataingeniør eller kanskje postdame. Skulle
fylle ut skjemaer og skrive viktige ting inn på dataen. Christina skulle gifte
seg med Leonardo DiCaprio eller Ben i A1 og ha hus i Spania. Jeg skulle bli
forfatter og ha en datter som het Jeanette. Helst med Bryan i Westlife.
Sånn ble det heldigvis ikke. Vi dro til utlandet og fant og
mistet franskmenn, byttet og jagde drømmer vi ikke visste vi hadde før de ble
oppfylt, og poket hverandre gule og blå på Facebook. Men vi vendte alltid
tilbake til nummer nitten og tjuetre til jul, påske, sommer, sa hei, godt å se
deg igjen, har du sett den nyeste Misfits-episoden? Lot som om de tre siste
månedene ikke hadde skjedd og drakk saft og så hundrevis av filmer.
Men det går ikke lenger. Tre måneder er blitt til tre år,
fire år, og vi kan ikke late som ingenting. For nå står to jenterom tomme i
nummer tjuetre, og bare et svakt lys kan skimtes fra rommet i andre etasje over
oppgangen i nummer nitten. Vi kan ikke bære dyner frem og tilbake.
Ostepopsmuler er støvsugd for lengst, saftflekker er tørket bort og sengene er
ikke blitt sovet i på fire måneder. Og jo lenger tid som går, jo lenger tid vil
det være siden sengene er blitt sovet i. For jenterommene blir ikke jenterom
igjen før miniutgaver av oss flytter inn om mange år og leker store og ser
hundrevis av filmer og drømmer om stjernene de skal gifte seg og stifte familie
med.
Kanskje det er like greit. Kanskje det er et tegn på at vi
lever livet vårt. Ikke det livet vi snakket om den gang med hus i Spania og
popstjernekjærester, men et ekte liv pluss minus franskmenn, vodka tonic og små
glimt av ren og skjær lykke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar