bare ikke Abercrombie & Fitch-parfyme.

Jeg svinger ut på Amagerbrogade, sykler om kapp med 5A-bussen og et titalls andre syklister med nylagt sminke og voks i håret, vel vitende om at vinden som vanlig vil rufse til frisyren og lage maskarastriper på pudrede porselenskinn. Jeg snur meg når jeg stopper for rødt lys, tenker at det er meningsløst, at du sikkert fortsatt står i dusjen selv om du burde ha syklet for lengst. Tenker at det er jo en mulighet for at du skal rekke noe akkurat i dag og at du vil komme susende opp ved siden av meg og bemerke at jeg har begynt å sykle med hjelm. Lar ulike scenarier utspille seg i hodet mitt mens jeg overhaler den ene syklisten etter den andre og tørker bort begynnende maskaraelver.

Men der stopper det. Det gjør ikke vondt, det gjorde det aldri. Det har bare flyttet inn et lite savn bak ribbenene mine, som en flis i hjertet jeg ikke kan få ut. Et plagsomt behov for å vite at du har det bra, at de ikke river deg i fillebiter uten at noen er klar over det før det er for sent.

Det stopper der. Jeg har nyvasket sengetøy og fyller dagene med statistikker og oppdaterer Aftenposten og NRKs hjemmesider konstant fordi det er umulig å la være. Jeg sykler gjennom København med øl i blodårene og ”Stay Young, Go Dancing” på ørene. Kjøper hortensia til meg selv som får stå i vinduskarmen, går på konsert med fine venner og får ikke vondt i hjertet når jeg ser nyforelskede par i parker.

Det går strykende. Helt til jeg lukter parfymen din i en kø i Netto eller i trengselen på en konsert. Den jævla Abercrombie & Fitch-lukta du visste jeg hatet, men som jeg lærte å like alle de gangene jeg gravde nesa ned i de varme, myke genserne dine. Så står jeg der, lysår fra hvor du er og den tiden da nesa mi fikk lov til å være i nærheten av genserne dine, og flisa i hjertet blir til et spyd og jeg tenker ”alt, bare ikke Abercrombie & Fitch-parfymen”.

Men så husker jeg på at du er et helt annet sted og at du ikke ofrer meg en tanke, for ingen bruker samme parfyme som meg. Så jeg fyller blodårene med øl og hodet med tanker om statistikker og universitetsoppgaver og rettssaker og ting jeg skulle ønske jeg ikke visste. Jeg kan leve med en flis i hjertet. Om bare det ble nedlagt forbud mot å bruke den fordømte parfymen.