Vi har bare kjent hverandre i litt over tre år. Det er
ingenting. Venninnene mine hjemmefra har jeg kjent i femten år. Men tre år kan
kjennes som trettitre år når man er fanget sammen i en bitteliten by med
mennesker kledd i sort og grått og den sterke vinden blåser bort alt håp om en
bra måned eller uke eller dag. Vi satt i hvert vårt hjørne av rommet og trøstet
oss med yogite med cheesy visdomsord på, som jeg vet du elsker, men jeg fniser
bare hver gang. Vi lagde middag for tjue kroner og drakk øl du hadde fått med
fra moren din fordi hun kjøper det billig på tyskergrensa. Du er verdensmester
i å lage oppvask, og jeg tørker tålmodig kjeler, hvitløkspresser, målebegere,
gafler, kniver.
Vi kunne bare sitte i hvert vårt hjørne av stua og holde
mørket utenfor og snakke om gutter med stramme bukser og lyseblå skjorter og
litt skjegg og nyklipt hår. Fine jenter med hatter og vintagekjoler, konserter
på en tirsdag. Globuser og platespillere og fargerike lampeskjermer. En annen
verden, en hverdag.
En dag raste hele din verden sammen og jeg kunne bare gi deg
en hånd å holde i og noen ruter med Freia melkesjokolade. Drikke vin og se film
og ikke glemme men helst tenke på noe annet om bare i to minutter. Imens slukte
småbylivet oss sakte og jeg tenkte at vi må fylle mer vin i glasset, kjøpe mer
Nescafé. Men jeg visste at det ikke var nok, at klemmer og vin og filmer bare
var et lite plaster på et veldig stort sår. Det var så jævla mørkt hele tiden.
I mai var det nok. Vi hoppet på bussen til Berlin og hadde
hjemmelagd sushi på matpakka. Bra kompromiss når du ikke liker brødmat og jeg
ikke liker kald varmmat. Vi drakk billig øl og vin og spiste falafel og hørte
opera på den eneste radiokanalen, morgen og kveld. Forestilte oss å bo billig
og ha en grunn til å leve. Vi fikk puste igjen. Du smilte ikke så mye ennå, men
jeg visste at såret hadde begynt å gro.
Det har gått et halvt år siden dagene da vi drev dank i
Berlin, og vi bor endelig i storbyen, i København. Noen ganger får vi ikke
puste ved tanken, andre ganger får vi ikke puste ved tanken på å skulle forlate
byen. Her er det jenter med fine kjoler og hatter, og i dag har vi drukket
kaffe med fine gutter. Du jubler innvendig og sier at du er så lykkelig, men
det skal man være blind for ikke å se.
Det blir igjen mørkere for hver dag, og jeg har nettopp
kjøpt en stor, kjedelig og fornuftig vinterjakke. Selv om jeg vet at det ikke
blir så kaldt i Danmark som i Norge, og selv om jeg vet jeg heller bør fryse og
se fin ut. Jeg sier at det er så mørkt og det er så kaldt og hvordan skal vi
overleve enda en nordisk vinter, og du sier at vi må fylle mer vin i glasset,
kjøpe mer Nescafé.
I dag er det en helt vanlig mandag og vi skal se en obskur
Sigur Rós film jeg har vunnet billetter til på kino. Jeg vet at du er skikkelig
dårlig til å holde deg våken i bløte fløyelsseter i varme kinosaler, og det er
ikke alltid kult. Og i dag har vi vært flittige studenter på lesesal og drukket
kaffe med fine gutter og syklet halve byen rundt og du har til og med vært på
jobb. Ikke allverdens kaffe kommer til å kunne holde deg våken. Men jeg blir
ikke sur hvis du sovner på kino i kveld. Nå lever vi livet som er ment for oss,
og du drikker ikke rom før du legger deg om kvelden og vi jubler innvendig hver
gang vi krysser en bro og flørter hemningsløst med alle fine gutter. Man blir
trøtt av sånt. Så nei, jeg blir ikke sur når du sovner på kino i kveld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar