the lobster / frihet i et fengsel

Jeg må skrive litt om The Lobster. Altså filmen. Jeg så den i helga, og den var så absurd at hjernen min liksom klødde litt i etterkant?!

I grove trekk handler filmen om et samfunn der det er ulovlig å være singel. Blir du singel har du sendt på en institusjon og har et visst antall dager på deg til å finne en ny partner, og klarer du ikke det blir du forvandlet til et valgfritt dyr. Tåpelige trekk som nærsynthet eller å ha et spesielt pent smil kan avgjøre hvem som finner sammen.

Etter et feilet forhold flykter hovedpersonen i filmen fra institusjonen og slår seg sammen med en flokk einstøinger som lever i skogen. Men også dette samfunnet har sine egne leveregler, og de som innleder et forhold med en annen blir straffet med lemlestelse.

Jeg skal ikke røpe mer enn som så, men anbefaler alle til å se filmen – i fred og ro, for den kan fort bli litt monoton.

(Kilde)

Filmen er en satire på hvordan det er lagt opp til at man skal leve som par i dagens samfunn, og på reglene som gjelder selv for de som velger å leve livet sitt på annet vis. Den gjør det tydelig hvordan det bak friheten vi tror vi har skjuler seg klare normer for hvordan man skal leve livet sitt, forkledd som sunn fornuft.

Fullfør videregående, ta en utdannelse, finn en partner og slå opp med dem igjen, rot litt rundt, men sørg for å ha en partner innen du blir 30. Kle deg feminint, men ikke for utfordrende. Still krav, men ikke vær masete. Kjøp din egen leilighet så du ikke kaster penger ut av vinduet.

For hvilken rolle spiller det vel om du har det bra underveis? Sånt sentimentalt føleri har ikke de store gutta tid til.

Vel, jeg sier som Izabell: Fuck de store gutta.

Aldri slipper man helt unna samfunnsnormene, men til ekkoet fra de tomme truslene om fatale konsekvenser tar jeg mitt korteste skjørt på og den lange veien hjem. Alene.

to år.

Det er to år og fire måneder siden jeg leverte masteroppgaven min. En oppgave jeg sto over øl for, droppet fester for, byttet bort lørdag mot enda en ukedag for. Det betyr at det er to år og fire måneder siden jeg holdt på med noe som føltes rett, til og med viktig.

Jeg flyttet til Danmark da den danske krona stod i da utrolige 121 NOK, og finanskrisen var i full galopp. Mens mine norske venner ble ferdige med studiet og fikk gode, stabile jobber, stupte jeg med hodet først inn i det danske dagpengesystemet sammen med arkitekter, statsvitere, og humanister som meg selv. Vi var en skare av akademikere som hadde visst i mange år at det egentlig ikke var bruk for oss, men som ble fortalt at vi ved bruk av noen smarte knep kunne lure arbeidsgivere til å tro at vi var akkurat den de trengte for å nyte evig suksess.

I virkeligheten var det vi som ble lurt til å ta jobber med altfor lav lønn og dårlig ledelse, og trosse alle instinkter (sikkert PMS) og dårlig magefølelse (det kan man jo få når man har PMS) og prise oss takknemlige over å være så heldige å ha fått en jobb. For en lykke!

Seriøst. Bare alle ”sølv er intet nederlag” er verre. For det finnes jo ingen andreplass i jobbsøking. Det finnes ingen trøstepremie. Det finnes bare en følelse av å være en fisk med kroken i kjeften som blir sluppet ut blant pirajaer igjen. Det finnes bare oppfordringer til å ”ta det som en erfaring” og forsikringer om at ”det blir sikkert din tur snart.”

Legen min er forsiktig med å sykeliggjøre meg, men skrev ut en sykemelding for å gi meg ro og tid til å komme meg på beina igjen. Følelsen kan kanskje sammenlignes med å ha blitt fisket ut av den pirajadammen og plassert i et eget akvarium. Trygg, men uten noe sted å ta veien.

I dag fikk jeg enda et avslag, på en jobb faktisk hadde jævlig lyst på. Med ordnede forhold og ferie og bra lønn og hele pakka. Og jeg vet jeg hadde gjort en skikkelig bra jobb. Og de visste det også. Men jeg fikk bare andreplassen og ingen sølvmedalje – igjen. Jeg kunne utsmykket et helt museum med alle sølvmedaljene jeg ikke har fått. Og nå tror jeg snart grensen min er nådd. Jeg tror kanskje det er nå jeg skal si takk for kampen og trekke meg tilbake.