klatre inn i 2013.

De sier man må klatre for å nå toppen. Jeg har aldri villet nå toppen. Vil bare ha nok, vil bare få lov til å være med å skape nye ting. Vil bare få lov til å være der jeg aller helst vil være.

Har aldri villet klatre. Men i det siste har de sagt at vi er ombord et synkende skip, alle sammen. Vi blir nødt til å klatre på master og rekkverk for å overleve.

2012 har lært meg å klatre. Gjøre alt jeg kan for å overleve.

Jeg har hørt naboene ha sex og kosesnakke i senga  spilt etter en annens regler i et år for å spare penger.

Jeg har bitt tenna knasende hardt sammen og snakket dansk i telefonen med kommunalt ansatte og helsesøstre. Jeg har laget kakediagrammer, søylediagrammer, stolpediagrammer og gjort prosentregning.

Jeg fant et smutthull som lot meg å følge drømmen om å skrive. Bare ikke helt sånn jeg hadde forventet. Hadde ingen sikkerhetsvest, måtte bare binde et tau rundt livet og hoppe. Måtte leke med ord på dansk og fikk tekster opp på tavla og klapp på skulderen når en artikkel jeg hadde skrevet sammen med en fremmed var best i klassen. Lukket ørene når de sa at de tross alt kunne se i tekstene at jeg var norsk. Ble halt opp av venner når jeg mistet fotfestet og stupte mot de frådende bølgene.

Jeg lærte verdien av spisse albuer. For det er ikke plass til at alle klatrer samtidig.  Noen må falle fra. Jeg ble ansatt på reklamebyrå og så mitt snitt til å bygge bro over den gapende svarte avgrunnen forute. Allierte meg med dem som sto på toppen og fikk en fot på fast, om noe vaklevoren grunn.

Jeg har latt meg selv bli trukket ned mot dypet, kjent hvor trygt det er å la andre bestemme. Latt mørket omavne meg til jeg holdt på å bli kvalt og overlevelsesinstinktet tvang meg til å kave meg opp til overflaten. Tvang meg til begynne å klatre.

2012 har vært en monsterbølge som har tvunget meg til å klatre. Om ikke for å nå toppen, så i hvert fall for å overleve. Og jeg er så overveldet.