vakuum.

Jeg kastes ut av en snøstorm av en drøm. Sjekker mobilen, klokka er 3.56 og hjørnet øverst til venstre på skjermen er tomt. Jeg dykker inn mellom gardinene, lukker vinduet som vinden brutalt har brutt opp. Ligger. Vrir meg. Noe er annerledes. Noe føles helt feil.

Det er total stillhet.

Snart kan jeg ikke tenke på annet. Kanskje jeg har mistet hørselen. Vrir meg og hører dundyna knitre. Blir lettet. Bruddstykker av drømmen jeg hadde virvlet ut av kommer tilbake, med selskap av tanker jeg tvinger mine beste sanger til å blåse ut av hjernen hver dag. Nå forgifter de hver celle i kroppen, en kreft som sprer seg med lysets hastighet, selv om det er bekmørkt i rommet.

Altoppslukende stillhet. Hadde helt glemt hvordan det føltes. Som en silkemyk pute som vil kvele deg i søvne. Så innbydende at du lar kreften spise deg opp, vel vitende om, kanskje til og med lettet over, at du aldri vil våkne igjen.

Så. Plutselig. En rytmisk during som strømmer gjennom den papirtynne veggen mellom deg og naboen, som har hodet sitt bare en meter fra ditt.

Så søvn.