hvis jeg hadde blitt.

Jeg ville studert norsk, kanskje engelsk. Sittet på universitetsbiblioteket på Blindern og skrevet analyser av romaner og lurt på hva jeg skulle bruke det til. Hadde blitt lei av modeller og tabeller og teorier på bacheloren i psykologi et halvt år før og tenkt at det går ikke, jeg må velge det jeg er god til. Tross alt. Kanskje drømt om å jobbe på forlag eller blitt forfatter, slått meg til ro med tanken på å bli språklærer. Hvis jeg var heldig ville jeg kunne undervise somalere med fire barn og smaskforelskede spanjoler med ingeniørgrad og kjæreste i Norge.

Jeg ville bodd på hybel. Selv om det ville vært dyrt og uøkonomisk siden jeg kunne ha bodd gratis hos mamma. Jeg ville hatt mitt eget minikjøkken med to kokeplater og blondeduk på bordet. Vært pliktoppfyllende og spist middag hos pappa en gang i uka. Drukket rødvin og spist svinekoteletter og fått med reiseniste på veien selv om det bare tok et kvarter med bussen å komme hjem.

Kanskje jeg ville hatt en Magnus eller en Kjetil øverst i meldingsinnboksen, men aldri på døra. Eller kanskje jeg ville dratt på søndagsmiddag hos svigers hver søndag og passet hunden hver sommer mens de var på Maldivene og i Nice. Kanskje jeg ville skypet med en italiener jeg savnet i hundre år av gangen.

Jeg ville jobbet livet av meg for å få det til å henge sammen. For å beholde kokeplatene, se Håkan og The xx på Sentrum Scene, reise langt helvetes vekk når det ble for mye. Når det ble for kaldt, for mye venting på Jernbanetorget på busser som aldri kom, for mange tiggere, for mange studenter med Goose-jakke og Mulberry-vesker.

Jeg ville vært meg selv, men en annen utgave. Jeg ville danset selv om hjertet brant. Vært alene fordi jeg ikke orket alternativet. Kanskje drukket meg full på Stratos og gitt Oslos våte asfalt en siste knusende klem.

 Jeg ville vært en annen.