kaste masken.

Vi har en maske. Den som vrenger kroppen fra potetsekkpositur til struttende bryster og rak rygg når kameraet stiller en i skuddlinjen. Som slår blikket til jorden eller tvinger frem et flåsete smil som ikke kan viskes bort når man holder en annens blikk et sekund for lenge.

Bak masken gjemmer det seg et flow. Hvor vi er tilstede i det vi gjør, hvor vi ikke tenker på å være fine. Når vi syr et skjørt og teen blir kald. Når vi druser til en ball og glemmer å tenke på det latterlige ansiktsuttrykket vi får.

Bak masken, bak flowet, gjemmer det seg en kjerne. Den vi er. Ærlighet og rå følelser som vi pynter på og gjemmer vekk når de beveger seg gjennom lagene.

Jeg vil kaste masken. Lære å ta den av en liten stund, la huden puste. Ikke være redd for å la kameraet fange meg i flow. Se en fremmed eller hvem som helst inn i øynene uten at hjertet krøller seg sammen i brystet, og uten forgjeves å prøve å undertrykke et smil. Slappe av. Hvile. Se. La kjernen komme til syne en gang imellom.

Må tenke på supermann. Huske at de sluttet å sende ham på TV, ingen gadd å se på ham lenger. For hva er interessant ved et menneske som ikke er sårbart?

Kast masken.