ikke nå, men nå.

Oktober 2007. Jeg bor i mitt første hjem hjemmefra og har markert territoriet mitt ved å legge silkeskjerf på nattbordet og henge det lyseblå håndkleet jeg har kjøpt for egne penger ved siden av vasken på badet. På skrivebordet står en vannkoker som ikke er min, og flere ganger om dagen drikker jeg grønn te med syntetisk sitronsmak. Over skrivebordet henger løse ark med tysk grammatikk skrevet med grønn glitterpenn, det kompakte digitalkameraet jeg fikk til jul står til lading.

Utenfor døra hører jeg skritt fra mennesker jeg skal komme til å drikke mange liter øl med, stå på svette dansegulv med, dele hemmeligheter med. Japanere, australiere, meksikanere, sveitsere, kanadiere, spanjoler, tsjekkere. Mennesker som kommer til å banke på døra mi og fortelle om dusjsex, lære meg å lage pasta carbonara, ordløst segne ned på gulvet mitt i sjokk og vantro mellom hvert kapittel i den aller siste Harry Potter-boka.

På den lille veggstripen under skråtaket over senga mi henger bilder av venner, føtter i gress, kyss på kinn. Bilder av en fortid et helt annet sted, som jeg tror jeg kan slippe unna, som jeg spurter bort fra, som jeg har puttet i en hemmelig lomme i veska som en pose kleenex. En pose kleenex jeg kommer til å bruke mye i årene som kommer, men som jeg ofte kommer til å la ligge i frykt for å bruke dem opp for fort.

Det er en høst hvor ingenting er logisk, og alt er magisk. Hvor alt er her og nå, på kollisjonskurs med fremtiden. Umulig å styre unna.

Og fremtiden kom, og den fortsetter å komme, uansett hvor sulten og initiativrik og selvgående jeg gir meg ut for å være (aldri igjen), fortsetter den å komme.

Forskjellen er at før var kollisjonen bare en abstrakt tanke. Forskjellen er at fremtiden er det eneste som blir mindre og mindre jo nærmere den kommer.