sju og et halvt høstalbum.

Jeg forguder høsten. Det er så mye hverdag og rutiner (hvis man ikke er syk og/eller arbeidsløs da), og der sommeren er så mange inntrykk og opplevelser, har man endelig tid til å reflektere når høsten kommer. Kontrastene blir større med mørke og lys om hverandre, fest blandet med hverdag, trening og turer balansert med søndager på sofaen. Passe mye av alt.

Alt føles mye sterkere, som om det ikke bare er lufta som blir klar, men tankene også. Følelsesfloka blir plutselig mye mer overkommelig å nøste opp også, nesten behagelig til og med. Som et håndarbeidsprosjekt i sofakroken for dem som liker sånt.

Best av alt liker jeg høstmusikk. Du vet, inderlig, introvert, melankolsk musikk som tar plass i brystet ditt og klemmer til, som sier at det er greit. At alt det du tenker og føler, det er a-ok.  

Jeg har valgt ut mine all-time favorittalbum å høre på om høsten, og selv om jeg gjerne hører på dem året rundt, føler jeg virkelig at de skimrer og glitrer ekstra mye når mørket kommer. Jeg må nevne at en jeg snakket med på Tinder helt uoppfordret spurte om jeg hadde noen tips til høstmusikk, og da jeg tilfeldigvis allerede hadde laget denne lista kunne jeg briljere like a boss.

OBS! Vet at det er mange dudes, men sånn får det bare være denne gangen. Er også klar over at albumformatet døde da streamingtjenester ble tilgjengelige på mobil, det er vel derfor de jeg har valgt er noen år gamle.

THOMAS DYBDAHL - ...THAT GREAT OCTOBER SOUND

Denne plata har jeg hørt sønder og sammen på spaserturer gjennom gule og brune løv og når jeg ikke har fått sove. Den er høstaktig på en sånn trygg og trøstende måte som jeg liker.

INGRID HELENE HÅVIK – BABYLOVE

Highasakite-vokalisten Ingrid Helene Håviks soloalbum har sterke og personlige tekster, i motsetning til de nesten teatralske tekstene til bandet. En absolutt favoritt når det er bekmørkt døgnet rundt og julen er litt for langt unna ennå.

NICK DRAKE – BRYTER LAYTER

Denne perla har alltid vært i CD-samlingen til mamma, og er en av mine høyest elskede plater noensinne. Det skader heller ikke at Nick Drake er superdreamy. (Drake var dessuten tinderfyrens favoritt.)

KRÅKESØLV – TRÅDNØSTING

Den første plata til Kråkesølv, som var et friskt nordnorsk pust med finurlige ordspill og tekster på dialekt. Jeg har vandret mange timer i kulda langs svarte elver og knivskarp is til denne plata, noen ganger helt til iPoden stoppa.

EMILIE NICOLAS – LIKE I’M A WARRIOR

Foreløpig den eneste plata til geniale Emilie Nicolas, og en skikkelig sterk en av slagsen. Både melankolsk og sinna, og det passet meg bra da jeg bodde i Stockholm og mistrivdes bunnløst. Føler ikke alltid for å høre på alle sangene, men Nobody Knows, Us og Grown Up putter jeg alltid i mine beste emo-spillelister.

BON IVER – FOR EMMA, FOREVER AGO + BLOOD BANK EP

Herregud, hvor mange ganger har hørt på den første plata og EP-en til Bon Iver?! Plutselig var det der, soundet jeg ikke visste at jeg hadde lengtet etter. Og akkurat da jeg gikk rundt i mørket og snøen i Iowa og var sliten og oppgitt over både å måtte oppføre meg som en voksen og en 16-åring på en gang og trengte denne plata som mest. Både ansvar og press på å være out there og likeable og samle uforglemmelige minner på en helt unik måte. Så var Bon Iver der og gjorde ting lite grann enklere å holde ut.

ÁSGEIR TRAUSTI – DÝRÐ Í DAUÐAÞÖGN

Denne plata kickstartet min besettelse for islandsk musikk og språk og allting islandsk. Har fine kontraster mellom mykt og dramatisk, som islendingene er så gode på. Den finnes på engelsk også, men jeg synes den klinger mye bedre på islandsk. Nå er jeg partisk siden jeg digger islandsk, så hvis du ikke har like positive følelser overfor språket kan du høre på In the Silence, men altså, den er virkelig ikke bra på engelsk.

Det var alt for nå! Neste gang blir det kanskje en Spotify-liste siden jeg har hørt at det er det de unge driver med nå til dags. Du kan se hva som går i loop i ørene mine på min Spotify.