i fritt fall.

”Du er ute og sykler, Bettina”, sier en bekjent til meg når jeg forteller hvordan det står til. Jeg hører at det er sant, og det er en lettelse å høre noen si det jeg tenker på konstant og som tapper meg for energi. Jeg er ute og sykler, og er livredd for å havne i grøfta.

Det er derfor jeg stirrer på tomme Word-dokumenter i timevis hver dag og det er derfor det svir litt et sted i brystet nesten hele tiden. Mens jeg venter på en løsning, et tegn, en frelser, hva som helst.

Jeg kan nesten ikke beskrive hvor mye heller jeg vil lete etter en perle i en sandkasse enn å bli plassert på et tomt kontor med tusen forventninger, men ingen plan. Etter å ha klatret i flere år med både styrke og stahet, har hele sandslottet rast sammen og alle rammer har forduftet.  Frustrasjonen er grenseløs.

Jeg har alltid trivdes bedre i stigninger enn i fritt fall. Farten skremmer meg, og det er når jeg vet hva jeg skal strekke meg etter jeg får superkrefter og murene inni meg rives. I fritt fall vet du aldri hvor du skal sikte eller hvor du lander.

Lammet av panikk er jeg ute og sykler og husker ikke hvor bremsene sitter. Det er ingen i sikte som vet, som husker, som bryr seg. Jeg er ute og sykler og styret vingler og jeg lurer på hva som skjer når jeg havner i grøfta.