Det er sommer, det er melankoliens tid for meg. Ustoppelig
kløe og svie på de mest abstrakte steder er ikke uvanlig. Men i år føles det likevel
annerledes.
Det har gått over sju måneder siden jeg flyttet tilbake til
Oslo. Sju måneder og mye og ingenting har skjedd. Motivasjonen var å finne
fokus, å få stabilitet, finne roen til å satse alt på det jeg engasjerer meg
for. Antok vel bare at det ville komme til meg, at en flamme ville vekkes i meg
og at jeg ville brenne for noe igjen. Men det er kaldt som graven der inne.
Riktignok snakker hodet og hjertet for en gangs skyld samme språk, det er bare
synd at det språket er jibberish og at jeg umulig kan finne hode og hale i hva som
blir sagt. Hva jeg skal gjøre.
Det gjør meg urolig. Jeg analyserer i alle hjørner og
himmelretninger, og selv om jeg selv føler jeg sitter med alle svarene, hjelper
de meg ikke videre. Det er som om hjernen er en labyrint full av blindveier og
at det er umulig å fullføre en eneste tanke eller handling. Jeg kan ikke
forklare det tydeligere enn som så. Det er rett og slett så langt jeg kommer.
Siden alle analyser og resonnementer biter seg selv i halen
er det umulig å komme videre, å bryte ned murene i labyrinten. Det trengs
større krefter enn min egen haltende vilje og motivasjon. Jeg har bestemt meg
for å spørre, en gang for alle, om ikke noen kan hjelpe meg litt på vei, og det
er takket være P2s podcast Terapiskolen (anbefales!) . Det føles litegrann som at noen endelig har gitt meg et puff i
en eller annen retning, og i mangel på bedre forslag får jeg bare se hvor det
bærer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar