du kommer til å kræsje.

Det går bra når jeg våkner. Jeg er selvfølgelig trøtt, men søvnen konkurrerer mot en kløe etter å kjenne kald parkett under føttene og slurpe i meg kaffe mens jeg sminker meg sakte på badet. Kløen vinner hver gang.

Jeg danser ned Ullevålsveien med musikk på ørene. Vel er dagens første kaffekopp god, men ingenting kan måle seg med dagens første musikk, helt sant. Når hodetelefonene er på og ingenting står mellom meg og musikken, når den får min fulle oppmerksomhet og taler til meg som en prest i kirka, da eksploderer jeg nesten.

Når jeg kommer til Rådhusplassen begynner det å demre for meg hva som skal skje.

Jakka på hengeren og hendene slapt på tastaturet og det er altfor sent å angre.

Resten av dagen lever jeg som George Clooney og Sandra Bullock i Gravity når de svever fritt i verdensrommet og febrilsk og feberaktig prøver å holde fast i noe for ikke å flyte lydløst ut i rommet. Jeg vet oddsene er dårlige. Jeg vet det – hvis jeg er heldig – blir en helvetes tur ned, og på et eller annet tidspunkt må jeg kræsje.

Det er nedadgående spiraler og blindveier jeg har gått femti ganger. Det er berg-og-dalbaner som aldri stopper. Det er nok til å få meg til å tenke at nå gjør jeg det. Nå tar jeg av den elendige hjelmen.

Men jeg gjør det ikke. Jeg svever videre inni glasskuppelen. Gir etter for kløen og danser gjennom byen til jeg trasker ned de samme blindveiene igjen.