to år.

Det er to år og fire måneder siden jeg leverte masteroppgaven min. En oppgave jeg sto over øl for, droppet fester for, byttet bort lørdag mot enda en ukedag for. Det betyr at det er to år og fire måneder siden jeg holdt på med noe som føltes rett, til og med viktig.

Jeg flyttet til Danmark da den danske krona stod i da utrolige 121 NOK, og finanskrisen var i full galopp. Mens mine norske venner ble ferdige med studiet og fikk gode, stabile jobber, stupte jeg med hodet først inn i det danske dagpengesystemet sammen med arkitekter, statsvitere, og humanister som meg selv. Vi var en skare av akademikere som hadde visst i mange år at det egentlig ikke var bruk for oss, men som ble fortalt at vi ved bruk av noen smarte knep kunne lure arbeidsgivere til å tro at vi var akkurat den de trengte for å nyte evig suksess.

I virkeligheten var det vi som ble lurt til å ta jobber med altfor lav lønn og dårlig ledelse, og trosse alle instinkter (sikkert PMS) og dårlig magefølelse (det kan man jo få når man har PMS) og prise oss takknemlige over å være så heldige å ha fått en jobb. For en lykke!

Seriøst. Bare alle ”sølv er intet nederlag” er verre. For det finnes jo ingen andreplass i jobbsøking. Det finnes ingen trøstepremie. Det finnes bare en følelse av å være en fisk med kroken i kjeften som blir sluppet ut blant pirajaer igjen. Det finnes bare oppfordringer til å ”ta det som en erfaring” og forsikringer om at ”det blir sikkert din tur snart.”

Legen min er forsiktig med å sykeliggjøre meg, men skrev ut en sykemelding for å gi meg ro og tid til å komme meg på beina igjen. Følelsen kan kanskje sammenlignes med å ha blitt fisket ut av den pirajadammen og plassert i et eget akvarium. Trygg, men uten noe sted å ta veien.

I dag fikk jeg enda et avslag, på en jobb faktisk hadde jævlig lyst på. Med ordnede forhold og ferie og bra lønn og hele pakka. Og jeg vet jeg hadde gjort en skikkelig bra jobb. Og de visste det også. Men jeg fikk bare andreplassen og ingen sølvmedalje – igjen. Jeg kunne utsmykket et helt museum med alle sølvmedaljene jeg ikke har fått. Og nå tror jeg snart grensen min er nådd. Jeg tror kanskje det er nå jeg skal si takk for kampen og trekke meg tilbake.