det beste vi får til.

Jeg er tjueåtte år, da mamma var like gammel som meg hadde hun en ettåring på armen. Om et år skal hun være gravid igjen.

Jeg surfer fortsatt på bølgen etter mastergraden min, søker job hvert halvår og drikker ølslantene som er igjen etter vors mens de andre går på do for siste gang og kler på seg kåper og skjerf. Ingen av oss røyker, så jeg er ikke redd for å få aske i munnen.

Mormor har røyket siden hun var fjorten år, og det er den sensurerte versjonen.

Vi er barn av vår tid, har fulgt foreldre og læreres råd og formaninger. Beveget oss utenfor rammene, men bare til de trygge sonene. Som å få barn som 18-åring (tross alt bedre enn ingen barn, og det var jo nesten innenfor ekteskapet), haike til rockekonserter (det viste seg jo egentlig å være ganske bra musikk sånn tretti år senere) og flytte til utlandet (og så hjem igjen – med en mastergrad I bagasjen). Vi er flinke jenter. Vi er glade for at ting ikke gikk til helvete eller at vi falt utenfor.

Eller – det stemmer ikke helt. Jeg holder fortsatt pusten.

Jeg er så utrolig nervøs for at det ikke skal ordne seg. Og tanken på at alle bitene skal falle på plass over natta gjør meg ikke mindre vettskremt, overbevist om at det ikke finnes et jeg uten smerten og frykten. Har liksom følelsen av å ha noe mellom tennene, og samfunnet nikker og peker og skraper på tennene sine for å få meg til å forstå hva jeg skal gjøre. Hva skjer hvis jeg rett og slett ikke gidder å lystre? Finnes det en slik virkelighet? Den kan vi tygge litt på.