slumre for evig.

Jeg tenker ofte på denne plassen, dette magiske rommet der ordene får fare fritt. Det hjelper meg å sortere tanker og inntrykk å tenke over hvordan jeg hadde skildret dem for dere få der ute som leser det jeg skriver. Hvordan hadde jeg sett tingene gjennom stjernekikkerten?

Jeg har skrevet et hundretalls linjer for så å slette dem. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive. Kanskje fordi jeg delvis har glemt hvordan. Men fremfor alt fordi jeg ikke klarer å fange tankene mine. De løper fra meg som antiloper, umulige å holde tritt med. Så fort jeg nærmer meg for å se ting klarere, fordufter de og alt som er igjen er en glissen savanne og gnissende gresshopper.

Det må være Oslo sin skyld. Å være tilbake føles litt som å få et ullteppe svøpt rundt seg etter å ha småfrøset i en halv evighet, og bli slått helt ut av den plutselige varmen. Den gjør meg omtrent like brukbar som en bukse uten glidelås.

Så jeg fortsetter uten et mål. Uten å se hva som skjer rundt meg, fiksert av noe som så snart jeg får øye på det forsvinner ut av synsfeltet igjen.

Det funker ikke Iengden. Nå skal jeg igjen finne ut hva i alle dager jeg vil bli når jeg blir stor, og sjefens peptalk for fremtiden var “Hold deg til det du er god til”. Fett.

Da går jeg ut fra at jeg bør begynne å skrive litt igjen, da.