fremad mars.

20. desember sitter jeg på en restaurant på Alexander Kiellands Plass og griner ned på pizzarestene mine. Ikke at det å gråte er noe nytt, jeg har felt utallige tårer det siste året. Jeg hadde bare trodd at det skulle bli slutt på det når jeg kom meg videre. Eller tilbake, jeg er ikke helt sikker på hva jeg egentlig har gjort. Jeg vet bare at jeg har fått nok og at jeg ikke kommer til å vinne uansett hva jeg velger. Et lykkehjul uten premier.

5. januar kaster jeg mammas mat og velmenende ord og de resterende minnene fra nyttårsaften i sjakta og drar til København, som jeg trassig velger å kalle ”hjem”. Hjem til København. Det høres bra ut, riktig til og med. Men gatene der har vokst siden sist, det er som å komme hjem fra ferie og oppdage alle møbler er borte. Det som gjorde hjemme til hjemme. Men menneskene, de var fortsatt mine, og trygge pannekaker og hundre kopper kaffe forsikrer meg om at jeg hører til tross alt.

12. mars har tåka begynt å lette, og jeg kan forsiktig begynne å se fremover. Men det er så uklart der fremme, vanskelig å bane en ny vei, så jeg lar meg selv føres tilbake til tomme ølbokser, flakkende blikk og dundrende dansegulv. Jeg pleide å lengte etter dette livet, trodde jeg savnet det også. Nå holder jeg det ikke ut. Holder det virkelig ikke ut et sekund til.

For man kan ikke gå tilbake. Vinteren kan ikke unnslippe sitt eget mørke og høstbladenes forsøk på å klamre seg fast til tronen er forgjeves. Man må rekke henda i været, la håndjernene smekkes på og gi plass til det nye. La lyset kjempe til seg enda litt mer visningstid på himmelen for hver dag som går, bli slått av hvor mye mer intenst grønne bladene er i år enn i fjor og året før det og året før det. Tatovere "fremad mars" på hjernen og aldri glemme at våren kommer til slutt.