baklengs inn i fremtiden.

For et år siden: Vi går hånd i hånd over Djurgårdsbron som første gang vi møttes. Ser tilbake på en tid som bare var for noen måneder siden; så kort tid kan det ta å skrive historie sammen. Kjøper thaimat og småhutrer i juniskyggen, jakter på de siste solstrålene når det blir for kaldt. Legger oss under samme dyne når vi kommer hjem. Planlegger en fremtid som aldri skal komme. Som aldri kom.

Det er julen 2015 og jeg har stirret ut av vinduet på snabbtåget i fem timer uten å se annet enn skygger og skog druknet i tårer. Kjent samme kramper i kroppen i et år som forteller at den beste tiden har kommet og gått og det er min egen skyld. Jævla gambling-gener som alltid pisker meg videre med friskt mot og bange anelser.

Jeg vet ikke når jeg sist følte eufori. Tror kanskje toppene mine kom for fort og konsentrert. Eller kanskje det er sånn å bli voksen; at man peller på gamle skorper og bare har et vagt minne av smerten. Kanskje det ikke spiller noen rolle. Men jeg kommer ikke unna at jeg har en synkende følelse av at lørdag har blitt til søndag, at det ikke er noen vei tilbake til dansegulv og blodige knær nå, og at jeg skal synke ned i godstolen og aldri komme meg opp igjen. At jeg skal bli en som ser i gamle fotoalbum og peker på mennesker som var lykkelige, men først visste det da det er for sent. Det er allerede for sent.

Jeg skulle ønske jeg kunne kjempe imot. Virkelig. Og jeg prøver. Kalenderen viser at jeg prøver jævlig hardt å gjøre sånt jeg kan huske, sånt jeg kan fortelle om. Men når jeg våkner er  hukommelsen et sort hull og tilbake er bare kløen og de gamle skorpene. Når jeg våkner skriker hjernen etter å få fri. Når jeg våkner angrer jeg alltid med det samme.