nedsmeltingen.

Det er juni og hele Oslo svetter. Måkene kaster seg i sjøen og kattene klemmer seg inn under busker, trykker kroppen flat mot gresset for å kjøle ned flest mulig kroppsdeler. Ligger helt stille for å la kulden trekke inn gjennom den varme pelsen. Iskaffen blir lunken på noen minutter, selv om man passer på å klemme den forsiktig mellom fingertuppene, og bilene knitrer når lakken sprekker. Snart ligner den en smeltet saftis.

Jeg enser knapt at det er sommer. I et halvt år har jeg holdt samme posisjon, med skuldrene trukket opp til ørene, hodet bøyd, nevene knyttet. Samme stilling som da jeg ventet på bussen tidlig i januar for ikke å slippe kulden inn, eller kanskje for ikke å la varmen sive ut. Jeg er iskald, men innvendig gløder lavaen.

I det siste har jeg fått naboklager. Det er for mye damp sier de, de opplever lokale regnbyger og flere rapporterer om vannskader. Enkelte har flyttet av frykt for å drukne.

Det er ikke rettferdig. De kunne hatt evig solskinn og et plettfritt sinn.

Kanskje det hadde vært annerledes hvis de visste hvordan jeg har lagt meg i selen for å holde posisjonen, for ikke å lage sprekker i det skjøre skallet. Kanskje hvis de visste at jeg slipper ut damp for å forhindre illrøde eksplosjoner av glødende og destruktiv lava som gjør langt mer enn å frembringe noen dråper av svette på pannen og smelte en saftis eller to. At det ville begravd meg og alle mine naboer i tykk, svart aske.

Kanskje de hadde tatt til takke med regnet da. Eller tatt til vettet og flyttet.