Stjernene glitrer over hustakene som omkranser
Nørrebroparken, blunker til meg over Jægersborggade og over vaskeriet og Riccos
café i Stefansgade før jeg svinger inn i Søllerødgade. Blir møtt av en hel
symfoni av dem som henger over bakgården når jeg parkerer sykkelen i
sykkelskuret.
Ilden i en peis spiller skyggeteater i et vindu på andre
siden av gården.
To biler kræsjer på Nørrebrogade utenfor bruktbutikken rundt
hjørnet, sjåførene banner med skingrende stemmer.
Jeg verken ser eller hører stjerner, ild eller bilkræsj.
Hverdagen og the-time-of-my-life-heten i livet mitt har tatt
kontroll over alle sanser, sørger for at jeg holder meg våken om natta,
serverer kaotiske drømmer og svettetokter på sølvfat. De fordamper fra kroppen
i det øyeblikket jeg våkner.
Jeg hørte at månen er på sitt største nå, folk klager over
konstant hodepine som en konsekvens. Jeg husker ikke sist jeg så månen.
De snakker om ting som står skrevet i stjernene. Jeg prøvde
å tyde stjernene før, prøvde å lære skriftspråket som ville føre meg på rett
vei. Jeg lærte det aldri og har som konsekvens blitt en reser til å ta store
valg.
Jeg husker ikke når, men jeg tok tøylene i egne hender og
satte skylapper på, og stjernene forsvant. Ikke noen vits å lære et språk jeg
aldri kommer til å bruke, tenkte jeg.
Kanskje stjernene har stavet navnet til han som går forbi i
Ægirsgade på vei fra jobb for meg, men det ser jeg ikke. Jeg har skylapper på
og en ro i hjertet som en innsjø under den tjukkeste isen midt i januar. Og det
er best sånn.
Igjen, du skriver så bra. Jeg tror ikke stjernene kan fortelle oss noe som helst, annet enn om universet vi er en del av, og hvor liten del av det vi faktisk er. Derfor tror jeg det er bra å se opp på dem iblant, tenke over at livet aldri kan bli middelmådig nettopp fordi vi er en del av noe som er så mye større enn oss selv. Minne oss på at alt er bittelite og flyktig, og at det på mange måter er nå eller aldri. Og at det da som oftest er best å velge nå. Jeg heier på at du smelter isen over deg og lar vindene rive litt i deg til bølgene skvulper litt, for det er vel egentlig ingenting som er skremmende enn likegyldigheten og rolig vann.
SvarSlettAltså, jeg tror jo du har rett i det med å se opp på stjernene og være ydmyk og alt det der. Word. Synes bare ikke de duger til noen ting. Og vet ikke om jeg gidder å kaste bort mer tid på å kikke opp mer.
Slett