styrte inn i flammene.

Jeg stod ganske lenge og så på et brennende hus. Selv om det er ganske lenge siden kan jeg noen ganger få følelsen i et lynglimt, eller i lengere tid, som en migrene. Jeg kan kjenne kald asfalt under føttene og knasingen i korsryggen etter  å ha stått for lenge. Tom for tanker, men med frykt for hva som ville skje hvis jeg løftet foten bare en millimeter.

Det er lenge siden. Ganske mange mennesker kan stå ganske lenge og se på et brennende hus. Det kan jeg også.

Jeg ble kald på føttene, fikk vondt i korsryggen, ryggsekken ble for tung.

Jeg begynte å tenke på dem der inne, som kanskje ventet på å bli halt ut av infernoet. Eller noen som hadde kommet meg i forkjøpet, som bar hele verden på skuldrene der inne, men var for utmattet, nærmest kvalt og ikke klarte mer. Ikke et gram, ikke en millimeter. Lurte på alt mulig. Om det kanskje var et parallelt univers der inne; en hemmelig verden uten verkende rygger eller kalde føtter, som du skulle sette motet på prøve for å få adgang til.

Det var bare én ting å gjøre; styrte inn i huset som sakte visnet inni flammene.

Jeg har aldri angret.

Nå spaserer jeg inn i brennende hus med en sandwich i hånden og sovepose under armen når det skal være.