det nærmeste du kommer.

Jeg hører høsten snike seg opp trappa og trekker knærne oppunder haka. Sukker lettet over at en heftig affære med sommeren endelig er over. Lettet over at jeg endelig kan få et øyeblikk for meg selv og la verden  dundre videre uten meg.

Jeg vet at dette er det nærmeste jeg kommer.

Jeg har samme ro som en flyktning på sjette måneden. Gnagende trøtthet som aldri hviler. Rastløshet som alltid spurter. Med bare en fortid å klamre seg til, kanskje et par følgesvenner. Til de fordufter. Til fremtiden eksploderer.

Nettene er en slagmark og jeg våkner bevisstløs i håp å slippe å sovne igjen noensinne.

Jeg vet at dette er det nærmeste jeg kommer.

Så bra at man glemmer.  Man skal kaste seg uti og gjenoppleve det verste så mange ganger at det dannes et arr som gjør at man til slutt husker det som fikk alt annet til å glitre og stråle i forhold. Det som er slutt, men aldri slutter. Som en tatovering du venner deg til, men ubevisst stryker på når du snakker med sjefen eller går hjem alene midt på natta.

Så bra at man glemmer. Når jeg er lei av å vente, drømme, våkne kan jeg være sikker på at jeg både blir glemt og husket.

Jeg vet at dette er det nærmeste jeg kommer.